4 porsjoner  •  20 minutter

    400 g  laks
    1-2  sjalottløk
    2 ss sitronsaft, friskpresset
    ½ bunt  gressløk
    1 ts salt
    ¼ ts pepper
    2 ss crème fraîche (kan sløyfes)
    4 skiver syrlig fullkornbrød

1 Skjær laksen i tynne skiver, og hakk den fint. 2 Rens og hakk sjalottløk og gressløk. Bland det sammen med fisken, og rør inn sitronsaft, salt og pepper. Hvis ønskelig kan du blande inn et par skjeer crème fraîche. 3 Settes med skje på tallerken eller i skjeer. Form eventuelt små «burgere». Server på syrlig, grovt brød.

Urtemarinert laksefilet med rødbetkompott

4 porsjoner  •  30 minutter

    600 g laksefilet
    1 ss gressløk
    1 ss kapers
    1 ss chili
    1 ss fersk ingefær
    1 ss frisk timian
    1 ss sitronsaft
    2 ss olivenolje
    1 ts salt
    3 ss karse

1 Skjær fisken i porsjonsstykker à 150 g. 2 Finhakk gressløk, kapers, ingefær, timian og chili. Bland alt sammen med salt og nykvernet pepper og olje. 3 Fordel marinaden over fiskebitene, og legg i en ildfast form. 4 Stek fisken til den er knapt mør. La den hvile noen minutter før servering, gjerne under lokk. 5 Server med rødbetkompott, og dryss med karse.

Rødbetkompott:

1 rødbet
2 sjalottløk
1 ss smør
 kapers

Skjær rødbetene i båter, og stek i smør sammen med finhakket sjalottløk. Dryss på kapers.

Sashimi

4 porsjoner  •  15 minutter

    200 g laksefilet
    1 ss gressløk
    1 sjalottløk
    1 vårløk
    1 ss syltet ingefær
    2 ss koriander
    1/2 ss sesamfrø
    1 ts wasabi
    ½ dl soyasaus

1 Skjær laksefileten i tynne skiver, og anrett på tallerken. 2 Finhakk gressløk, sjalottløk, vårløk og koriander. Bland til en salat sammen med syltet ingefær. 3 Dryss over sesamfrø, og server med wasabi og soyasaus.

Laks med blåskimmelost

4 porsjoner  •  30 minutter

    600 g laksefilet
    125 g blåskimmelost
    2 ss crème fraîche

1 Del fisken opp i porsjonsstykker à 150 g. Legg laksestykkene på stekeplate eller i ildfast form. 2 Mos osten med en gaffel, og rør inn litt crème fraîche så den får en myk konsistens. Fordel blandingen over fiskestykkene. Kvern litt pepper over. 3 Stek i ovnen ca. 10 minutter ved 150 grader. 4 Ta ut fisken, og la den hvile litt før servering.
5 Server med stekt sopp, kløftpoteter og lettkokte sukkererter.

Suppe med lekre sommerspyd

4 porsjoner  •  30 minutter

    2-3 poteter
    3 vårløk
    1 ss smør
    5 dl vann
    grønnsaksbuljong
    1 dl crème fraîche
    4 dl helmelk
    ½ ts salt
    ¼ ts pepper
    400 g salmafilét
    ½ ts flaksalt
    2 ss krydderurter, f.eks karse

1 Skrell potetene, og skjær dem i terninger. Hakk vårløken, og fres den sammen med potetene i smøret. 2 Tilsett vann og smuldret buljongterning. Kok i 10 minutter. 3 Miks de kokte potetene og vårløken i kokekraften sammen med crème fraîche til suppen blir glatt, bruk gjerne blender. 4 Tilsett melk og kok opp. Smak til med salt og pepper. 5 Miks suppen slik at det blir skum, rett før servering. 6 Del laksen i biter, og tre dem på grillpinner. 7 Salt og stek dem i ovnen ved 175 °C i ca. 5 minutter, eller stek i panne. 8 Strø karse og flaksalt over laksen og server til suppen.

Rustikklaks med dill

4 porsjoner •  30 minutter

    600 g laksefilet
    8 ss salt/sukkerblanding
    4 ss dill, finhakket
    nykvernet pepper

1 Skjær fisken i porsjonsstykker à 150 g. 2 Bland sukker og salt 50/50. Dryss over og under fiskestykkene. 3 Finhakk dill og dryss over sammen med pepper. La det trekke i ca 15 minutter. 4 Ha stykkene på rist, som er penslet med olje og legg på grillen. Grill slik at du får en fin farge på hver side, og stek ved svakere varme slik at fiskestykkene har en rosa kjerne.

Kokt filet

4 porsjoner  •  30 minutter

    600 g laksefilet
    1 l vann
    10 pepperkorn
    2 sjalottløk
    ½ purre
    2 laubærblad
    dill
    ½ dl salt

1 Del fisken i serveringsstykker à 150 g. 2 Kok opp vann sammen med salt, pepperkorn, purre i biter og løk i båter og litt dill. 3 Legg i laksen, kok så vidt opp igjen og trekk kjelen til side. Fisken er ferdig etter  ca. 8-10 minutter. 4 Server med kokte poteter, agurksalat og rømme.

Unngå skippertak

Uansett hvordan du trener, bør aktiviteten variere. Erfaringer og undersøkelser tyder på at ensidig trening får mange til å gå lei og falle inn i den gruppen som trener i skippertak. Det kan være lurt å ha en form for trening som er hovedaktiviteten, men når du blir lei og alt er tungt, er det lurt å finne på noe annet.

Slike perioder kan være avhengig av jobb, skole, årstid eller andre faktorer. Trener du vekter og har problemer med å gå til det varme treningsstudioet om sommeren, kan en løpetur, sykkeltur eller spasertur i skog og mark være en god løsning. Bedriftsfotball og liknende kan være et greit alternativ for mange både i vinter- og sommerhalvåret.

Dermed slipper du skippertakene hver vår for å komme i form. Det er vel knapt noen annen aktivitet som har så mange skader som bedriftsfotball eller bedriftsidrett generelt. Skippertak kan rett og slett være farlig fordi intensiteten og belastningen på treningen økes for raskt. Jo eldre du er, desto viktigere er det å begynne forsiktig og varme godt opp. Med litt for mange kilo på kroppen på grunn av dårlig kosthold og lite fysisk aktivitet er risikoen større for å få akutte problemer.

Svømming

Svømming er en perfekt form for trening som passer godt ute nå i sommermånedene. Bare det å flyte i vannet er i seg selv en form for trening, men hvis du i tillegg legger inn 4-8 raske svømmeturer på 25-50 meter, kan treningen virkelig bli effektiv samtidig som det ikke tar lang tid. Dette kan du gjøre når som helst på dagen, men husk å ikke spise like før du legger ut på svømmeturen. Dette vil både nedsette effekten og er heller ikke spesielt behagelig. Hyggelige aktiviteter kombinert med trening er for øvrig helt perfekt.

Spaserturer

Mange bruker tiden mellom vår og høst til å spasere både lange og korte turer. Dette er noe mange flere bør gjøre, både for å få frisk luft (prøv å komme deg vekk fra bykjerner) og sol på kroppen. Dessuten er slike spaserturer greit for å få ut stress og negative tanker. For å få ekstra effekt kan man legge inn 4-8 «drag», der man i ett minutt av gangen øker gangfarten mot maksimalt. Mellom hver tempoøkning legges inn ca. 30 sekunders pause.

Hagestell

Mange liker å stelle i hagen. Dette kan også bli en grei form for trening. Har du noen tunge ting som steiner, trestokker eller liknende, kan du «spare» disse til en intensiv økt på 10-15 minutter, der du løfter og bærer i ett minutt, for så å slappe av i ca. 30 sekunder før du tar en ny intensiv runde med løfting og bæring. Å bære steiner aktiverer mange av kroppens muskler på en fin måte. Pass likevel på at løftene ikke blir alt for tunge. Husk også å holde korsryggen rett under løftene.

Trening kan være så mangt

Mange tror at trening er monotont og kjedelig. Trening betyr at man bruker kroppen fysisk, og da helst litt ekstra hardt i en kortere periode tre til fire dager i uken. Om dette er jobbing i hagen, hogging av ved, en spasertur eller en koselig aktiv familiedag på stranden, har mindre å si. Kroppen kan brukes og trenes på utrolig mange måter. Problemet er at mange av oss har arvet våre forfedres bedagelighet. Å bruke energi unødvendig er noe som ikke ligger for oss. Dette gikk fint i urtiden, for da var menneskene nødt til å være fysisk aktive - enten de ville eller ikke. Slik er det ikke i dagens moderne samfunn.

Med litt omtanke kan du likevel bruke dagligdagse situasjoner til å skaffe deg mosjon. Trening kan være alt fra å gå til butikken i stedet for å kjøre, gå i trappene i stedet for å ta heis, bruke håndsag i stedet for motorsag og mange andre tilsvarende ting. Det viktige er å være bevisst. Disse dagligdagse tingene vil være viktige - spesielt for dem som har en jobb som krever liten fysisk innsats.

For å få optimal effekt av «treningen» bør du nok legge inn noen økter med «riktig» trening hver uke i tillegg. Husk at to timer i uka kan være nok til å få den helsen og kroppen du alltid har drømt om!

Oppvåkningen

Tenpenny fikk en sterk aha-opplevelse når det gjaldt den påståtte nytten av vaksiner da hun i september 2000 deltok på et møte organisert av den idealistiske foreningen National Vaccine Information Center (NVIC) i Washington, DC. Etter tre dagers intens konferanse oppsøkte hun det offentlige Senter for sykdomskontroll (CDC), hvor hun oppsøkte informasjon som kunne bekrefte eller forkaste det hun hadde hørt på konferansen. Til sin store forundring viste det seg at det meste av det hun selv hadde trodd på når det gjaldt vaksiner, ikke stemte. Her er noen eksempler på hva hun fant ut:

• Vaksiner har ikke utryddet infeksjonssykdommer som polio og vannkopper.
• Det er ikke dokumentert at vaksiner er uskadelige for enkeltpersoner.
• Når en vaksine kalles «effektiv», betyr det ikke automatisk at den «beskytter».
• Når forskere skal undersøke virkningene av en ny vaksine på en gruppe personer, brukes en annen vaksine som «placebo«» («narrevaksine») i stedet for et uvirksomt stoff som sterilt vann eller fysiologisk saltvann.
• Vaksiner er ikke «relativt uskadelige». Mange tusen er blitt rammet av bivirkninger, og hundrevis har dødd som følge av vaksinering.

Disse oppdagelsene fikk Tenpenny til å vie all sin tid til forskning og studier, som la beslag på 1000 timer hvert år inntil hun i 2008 kunne publisere sin veldokumenterte bok. Selv om den er skrevet for amerikanske forhold og inneholder andre opplysninger for antall vaksiner og juridiske sider ved vaksinering enn vi er vant til her hjemme, kan den tjene som varsku for et press også vi kan komme til å bli utsatt for fra vaksineindustrien og dens håndlangere.

En strøm av vaksiner

Problemstillingen forbundet med vaksiner er uhyre kompleks og dreier seg både om det store antallet vaksiner som er i bruk og utviklingen av nye vaksiner, politiske aspekter forbundet med terrorisme, myndighetenes mottiltak og medisinske problemstillinger.

I USA introduserer myndighetene med jevne mellomrom nye vaksiner som både kan være bestilt av dem og/eller introduseres av den mektige vaksineindustrien. Mens vi i Norge gir åtte ulike vaksiner før skolealder, «tilbys» amerikanske barn 14 vaksiner, ofte under sterkt press. Fra januar 2007 innførte USAs myndigheter et nytt vaksineprogram for ungdom, og mange vaksiner som gis til barn og unge, anbefales også til voksne for å vedlikeholde immuniteten. I tillegg er minst 20 ulike vaksiner under utvikling, inkludert vaksiner mot seksuelt overførbare sykdommer, nikotinavhengighet, høyt kolesterolnivå i blodet og tannkjøttsykdommer.

Nye vaksiner inneholder ikke bare svekkede (døde) eller levende mikroorganismer, men også en rekke nye ingredienser i form av tilsetningsstoffer, konserveringsmidler, leveringssystemer og rester fra dyrkningsmedia (se egen faktarute). Som dyrkningsmedium for virus og bakterier brukes eggeplommer, nyreceller fra hunder og vev fra netthinner til aborterte menneskefostre, noe som krever nitide studier for å avdekke mulige skadevirkninger.
Ved siden av «ordinære» vaksiner har selvmordsaksjonen mot World Trade Center 11. september 2001 og mulighetene for terroristers bruk av farlige mikroorganismer ført til intensivert satsing på «bioterror-ismevaksiner». I 2005 var minst 95 nordamerikanske selskaper i gang med utvikling av vaksiner eller terapi for å motvirke biologiske våpen. Aktuelle forskningsprosjekter for vaksiner i 2007 inkluderer pest, botulisme, pandemisk influensa, tularemi, venezuelansk hestehjernehinnebetennelse og Ebola-virus i tillegg til ulike genetisk manipulerte mikroorganismer.
De senere tiårenes medisinske debatt har avdekket en så rask vekst i forekomsten av autisme at enkelte ser på den som epidemisk. Diskusjonen om betydningen av kvikksølv i konserveringsmidlet thimerosal i vaksiner, samt utbredelsen av astma, allergier, eksem, hyperaktivitet/lærevansker (AD/HD) og kreft har avfødt diskusjoner i faglitteratur så vel som i pressen. Tenpenny har sett det som en viktig oppgave å finne dokumentasjon i medisinsk faglitteratur og viderebringe dette i en forståelig form i foredrag, bøker og på sin egen nettside.

Hvordan vaksiner ble funnet opp

Boka Saying no to vaccines gjennomgår i korte trekk historien om obligatorisk vaksinering, som startet med at engelskmannen Edward Jenners (1749-1823) eksperimenterte for å finne en kur mot kopper. Mens en koppeepidemi spredte seg i Europa, la han merke til at kvinner som melket kyr, hadde like fin hud mens overlevende etter epidemien ofte hadde fått mange stygge arr etter blemmene. Av dette avledet han at budeiene på en eller annen måte var beskyttet mot kopper fordi de hadde blitt smittet av en mildere variant av sykdommen fra kyrne mens de melket.
Jenner testet sin hypotese på en frisk åtte år gammel gutt ved navn Phipps, som fikk injisert økende doser av verk fra en byll på armen til en budeie. Senere ble gutten smittet av kopper og ble syk, men forløpet var mildt, og han ble helt frisk igjen. Dette eksperimentet gjorde Jenner berømt og la forholdene til rette for obligatorisk vaksinering mot kopper, først i Italia i 1806, i Frankrike i 1810 for universitetsstudenter (allment først i 1906) og senere i en rekke andre land.
Mindre kjent er at Jenner ikke var lege, men en apoteker som hadde kjøpt seg sin medisinske tittel fra St. Andrews universitet i Skottland for 15 pund. Dessuten ble Phipps vaksinert mer enn 20 ganger og døde bare 20 år gammel. Jenner eksperimenterte også med sin egen sønn, som etter tallrike vaksiner døde i en alder av 21. Begge guttene fikk tuberkulose, noe enkelte forskere har satt i sammenheng med koppevaksinen.
Allerede i starten av «vaksineæraen» var mange grupper skeptiske. For eksempel påviste en britisk lege at det var fem ganger så stor sannsynlighet for å dø av kopper dersom man var vaksinert, enn om man ikke var det. I årene med obligatorisk vaksine økte befolkningen i England med 16 %, mens antallet døde av kopper økte hele 160 %.

Vaksinere eller ikke vaksinere - det er spørsmålet

Studier av vaksinelitteraturen avdekker at temaet er gjenstand for harde debatter, karakteristikker av motparten og utestengning av de som reiser kritiske røster mot vaksinering og fremmer alternativer. Dette forplikter oss alle til å bli bedre informert og til å ta selvstendige valg. Sherri Tenpenny har gitt oss viktige redskaper til egen kunnskap, og vi anbefaler også hennes bok Fowl! (2006) for å få et mer komplett bilde av debatten.
Det kan hevdes at vaksinering er feil terapi mot mikroorganismer og at vi burde tenke mer årsaksrettet (se FAKTA 2). Vaksiner medfører åpenbart en rekke bivirkninger (se FAKTA 3), og det gis ikke gode grunner til å vaksinere seg mot mildere sykdommer som i svært liten grad rammer alvorlig, dersom barnet er velernært og passes av samvittighetsfulle foreldre.

Nyere vaksiner er sjelden testet på en måte som tilfredsstiller andre medisinske prosedyrer, og produsentene har fått tilsagn om sjenerøse garantier mot søksmål fra myndighetene, som bruker skattebetalernes penger til å kjøpe seg fri for ansvar. Mange vaksiner inneholder helseskadelige tilsetningsstoffer (FAKTA 4), og ansvarlige myndigheter tilbakeholder (bevisst eller ubevisst - begge deler uansett uakseptabelt) informasjon om naturlige metoder for å motvirke og helbrede infeksjonssykdom.

Det er i høy grad grunn til skepsis neste gang myndighetene advarer om en mulig pandemi av svine-, fugle- eller annen dyreinfluensa, for ikke å snakke om årlige influensavirus. Menneskeheten står neppe foran noen ny «spanskesyke» i nærmeste framtid, i hvert fall ikke dersom vi tar våre forholdsregler om å spise variert lavglykemisk mat, slik vi er blitt tilpasset gjennom vår lange evolusjonshistorie.

Sivilisasjonens framtid

Kan du forklare betydningen av din påstand «at blodstrømmen til våre barn er framtiden til vår sivilisasjon»?
- Dette er en klassisk idé som kan dateres tilbake til den gangen legene Claude Bernard og Antoine Béchamp levde, forteller O'Shea. Han forklarer at påstanden henviser til den gamle debatten om mikrober utenfra eller tilstanden i kroppens indre miljø er årsaken til sykdom. Det standpunktet man har til denne debatten, vil si noe om hvordan sykdom best kan behandles. Ifølge O'Shea er den eneste løsningen å stoppe innførsel av allergiframkallende stoffer og avgifte kroppen for stoffer som allerede er der. Han ber oss huske at blodet representerer det indre miljøet som enhver kroppscelle bader i hvert eneste sekund. Blodets tilstand avgjør om kroppens celler blir i stand til å utføre sine to livsfunksjoner: å transportere oksygen og næringsstoffer inn og avfall ut. - Det er dette som virkelig avgjør helsa, ikke noen midlertidige reaksjoner på menneskelagde molekyler, som i realiteten er alt vaksinene tilbyr, sier O'Shea.
Finnes det noen omstendigheter der vaksiner kan oppfattes som en helsefremmende strategi?
- Bare for de som lever av å selge vaksiner, direkte eller indirekte, svarer O'Shea kontant.
I Norge hører vi vanligvis fra medisinske autoriteter at det kan finnes bivirkninger av vaksiner, men at fordelene er langt større enn problemene. Hvordan vurderer du et slikt utsagn?
- Dette er bare ord, mener vaksine-skeptikeren. - Utsagnet er typisk for enhver som ikke har studert problemet. Den eneste utdanningen leger får på medisinerstudiet om vaksiner, får de fra farmasøytisk industri, sier O'Shea. Han mener at alle vet dette. Den amerikanske barnelegen Robert Mendelsohn var den første til å påpeke dette midt på 1980-tallet i sin bok «Bekjennelser fra en medisinsk kjetter». - Hvordan kunne det vært annerledes? sier O'Shea retorisk. - Vaksinering vil si å føre et barn inn i et livslangt avhengighetsforhold til den organiserte medisinen. Å vedgå at man er bevisst giftigheten av vaksiner er karrieremessig selvmord for leger, noe mange leger selv har påpekt. Vaksiner er den hellige kua i det medisinske dogmet, mener kiropraktoren.

Tilsetninger i vaksiner

Mange vaksiner inneholder formaldehyd, kvikksølv og andre tilsetninger. Hva er hovedproblemene med disse stoffene?
På dette spørsmålet henviser O'Shea til boka (The sanctity of human blood), der han vektlegger at kvikksølv kan gi permanente nerveskader og autoimmune forstyrrelser. Formaldehyd er en kreftframkallende væske som brukes for å konservere lik eller kroppsdeler. Aluminium er svært giftig for hjernen og kan gi langt flere nevrologiske problemer enn Alzheimers sykdom. O'Shea synes det er rart at ikke flere er skremte av slike tilsetninger. Han kan ikke skjønne at det kan påstås så hardnakket at vaksiner er trygge, så lenge det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at dette er tilfellet.
Er det mulig å motvirke effekter av slike tilsetninger ved å ta motgifter som vitamin C sammen med vaksiner?
- Det er interessant at du på korrekt vis har brukt ordet motgift, som er en betegnelse for et remedium som kan oppheve giftvirkninger. Vaksiner passer helt med definisjonen på gifter, svarer han. - Så mitt motspørsmål til deg, siden du tok dette opp, er: Hvorfor i all verden ville du ønske å gi et nyfødt barn en giftig forbindelse i utgangspunktet? fortsetter vaksineskeptikeren.

Råd til foreldre

Hvis foreldre bestemmer seg for å la sine barn følge det offisielle vaksinasjonsprogrammet, hva slags type råd vil du gi dem for å minimalisere risikoene?
- Ingen, sier O'Shea kontant. - De har kommet fram til den avgjørelsen uten uavhengige studier og følger bare minste motstands vei, i likhet med de fleste amerikanere, fortsetter han. - Etter det tar Charles Darwin over, og jeg selv er ute av bildet. Jeg vil ikke oppmuntre til hensynsløs og uansvarlig atferd på noen måte, sier O'Shea. - Men for folk som for sent har oppdaget at de har gjort en feilvurdering ved å vaksinere, blir bildet et annet. De kan ha mye å tjene på å følge et avgiftningsprogram. Mitt fokus er ikke å tillate folk å lure seg selv i utgangspunktet. Det er en typisk amerikansk tendens å unnskylde seg med at de er for late til å skaffe seg informasjon til å ta en informert avgjørelse før hendelsen, sier vaksinekritikeren.
Hvis foreldre bestemmer seg for å la være å følge det offisielle vaksinasjonsprogrammet, hva slags råd gir du dem for å minimalisere risikoen for å bli syk?
- Ingen råd er nødvendige, mener O'Shea. - Stort sett er disse barna mye friskere enn vaksinerte barn. De blir sjelden syke, påpeker han og henviser til kapittelet «Parents of unvaccinated children» på sin nettside (thedoctorwithin.com).
Når det gjelder vaksinering, finnes det én framgangsmåte som er egnet for ethvert barn, og hvis ikke, hvilke kriterier ville du bruke for å individualisere sykdomsforebyggende tiltak?
- Det finnes ikke én framgangsmåte for alle. Spørsmålet forutsetter at mikrobeteorien for sykdom er en dokumentert og korrekt vitenskapelig modell, noe den ikke er, sier O'Shea.

Konsekvenser av vaksiner

Hvilke kort- og langtidseffekter av å vaksinere barn er påvist?
På dette spørsmålet henviser O'Shea til omfattende gjennomgang i sin bok (The sanctity of human blood), noe det ikke er plass til å utdype her. Men han tar opp debatten om autisme, både argumentet om at denne lidelsen kan være forårsaket av meslingvirus i MMR-vaksinen og av kvikksølv i andre vaksiner. Han er sterkt kritisk til måten ledende medisinske forskere og helsemyndigheter har håndtert denne saken på.
I tillegg vektlegger O'Shea et annet sentralt poeng: Et hovedpunkt for årsaken til at vaksiner er så skadelige for nyfødte, er giftvirkninger på deres sårbare nervevev av tilsetningene i vaksiner. Nyfødte er ikke født med en beskyttende blod-hjerne-barriere. Den er ikke fullstendig utviklet før de minst er fem-seks år gamle. En nyfødt hjerne slipper ingredienser som kvikksølv, aluminium og formaldehyd direkte inn i hjernen. Dette kan ifølge O'Shea ha to mulige konsekvenser: Stoffene kan drepe eksisterende hjerneceller, og de kan hindre dannelsen av det beskyttende laget rundt nervene (myelin) og forbindelser mellom de ulike hjernedelene. Effektene av slike påvirkninger trenger ikke å komme før senere i livet.

Et følelsesladd tema

Hvorfor er vaksinering et så voldsomt følelsesladd tema?
- Barnevaksinasjonsprogrammet foregår i den delen av en persons liv da avhengigheten av endimensjonal farmasøytisk medisin blir innprentet, mener O'Shea. - Uten vaksiner vil milliarder av dollar allokeres bort fra organisert medisin, og dette kan skje hvis folk begynner å reflektere over den forbudte ideen om at de kan ta større ansvar for egen helse, fortsetter han. - Med unntak av traumer har dagens medisin en meget dårlig historie når det gjelder de fleste helserelaterte temaer. Av denne grunn er vaksiner den hellige kua som ikke kan angripes. Vaksiner er selve grunnlaget for hele den farmasøytiske industrien, påstår vaksinekritikeren.
Hvordan går du fram for å ta en ansvarlig avgjørelse i barnets beste interesse?
- Tilby foreldrene ansvarlig underbygget vitenskapelig, velfundert informasjon om problemene med vaksiner fra kilder som ikke lever av å selge dem. Kun da kan foreldre ta et virkelig informert valg, svarer kiropraktoren.

Vaksiner til voksne

Er du like kritisk til vaksiner for voksne som du er for vaksiner til barn?
- I USA er det bare to år siden et anbefalt vaksineprogram for voksne ble lansert, sier O'Shea. - Dette er bare markedsføring. Gamle mennesker ble opprinnelig ekskludert fra vaksineanbefalinger, mens de nå er en av de primære målgruppene. Har deres fysiologi endret seg? spør han retorisk. - Selvsagt ikke! Alt som har endret seg, seg er markedsføringsteknikkene. Jeg vil igjen påpeke mangelen på studier av risiko i forhold til nytte. Vi ser hvordan selv de opprinnelige, kontrollerte studiene i dag er blitt erstattet av sine «fattige» kusiner, nemlig befolkningsstudier. Disse kan bli utformet slik at de gir ethvert ønsket utfall fra det samme tallmaterialet. Som sådan blir de et godt verktøy for markedsføring og offer for innfall av politisk natur. Vitenskapelige forhold kommer på en dårlig tredjeplass i et slikt spill, mener O'Shea.

Influensavaksine

Er det lurt av eldre mennesker å ta en influensavaksine hver høst for å redusere risikoen for å få den sesongmessige influensaen?
- Empirisk ser det ut til at det nettopp er dem som tar influensavaksine, som får influensa. Har du noen gang lagt merke til det? spør O'Shea. - Det er av en rekke grunner vitenskapelig umulig at influensavaksine kan virke, ikke minst fordi virus har en rask mutasjonsrate gjennom influensasesongen, fortsetter han og henviser til boka si (The sanctity of human blood) for nærmere omtale. Der trekker han fram at influensavaksine inneholder kvikksølv, formaldehyd og etylenglykol, og tidligere innholdt de aluminium. Med et så potensielt giftig innhold synes ikke O'Shea det er merkelig at ikke influensavaksine forebygger influensa. I tillegg gjør vaksine at kroppen ikke får tid til å bygge opp naturlig immunitet mot influensa. O'Shea trekker videre fram en artikkel fra et ledende medisinsk tidsskrift, British Medical Journal. Der går det fram at en systematisk gjennomgang av faglitteraturen viser at inaktiverte vaksiner har liten eller ingen effekt på influensa. De fleste studier er av dårlig metodisk kvalitet, og resultatene påvirkes av en rekke faktorer det ikke er tatt hensyn til i analysene. Artikkelen viser at det finnes få sammenliknende studier om sikkerheten til disse vaksinene.

Testing av vaksiner

Når vaksiner testes for effekt og sikkerhet, hvor lenge studeres de? Hvor lange testperioder mener du er tilstrekkelig?
- Ditt første spørsmål forutsetter fakta som ikke eksisterer. Er du advokat? spør O'Shea. - Det er ikke tidsperioden som gjør studiene ugyldige. Det er hvem som har utført dem. Virkelig gode studier ville blitt utført kun av uavhengige forskere som ikke har noen økonomisk binding til utfallet. I dagens verden er et slikt oppsett i praksis umulig, for hvem ville ha råd til å betale for slike sofistikerte testforsøk? Ser du dilemmaet? spør O'Shea.

HPV-vaksinen

HPV-vaksinen mot livmorhalskreft (Gardasil) har fått mye medieoppmerksomhet i Norge. Bør norske skolejenter vaksineres?
Også her henviser O'Shea til et kapittel i boka (The sanctity of human blood), som også ligger på nettsiden. Der går det som forventet fram at han er sterkt kritisk til HPV-vaksinen. Planen er å gi 12 år gamle jenter vaksinen, selv om livmorhalskreft forekommer mest hyppig i aldersgruppen rundt 50 år. Varigheten av vaksinen er fem år. O'Shea mener derfor at en slik vaksine logisk sett burde bli gitt til kvinner i en helt annen aldersgruppe, som til kvinner i slutten av 40-årene. Han mener imidlertid det er usikkerhet knyttet til om vaksinen er trygg og dens effekt. I tillegg vektlegger O'Shea en rekke potensielle bivirkninger, hvorav noen er alvorlige, som lammelser og til og med død. Det er heller ikke vurdert om selve vaksinen i seg selv kan gi kreft eller svekke fruktbarheten. O'Shea ville definitivt ikke ha gitt en slik vaksine til sin datter …

Gode råvarer og god tid

Det var nok vikingene som startet med speking her til lands etter å ha lært kunsten i sydligere strøk. Grisene ble slaktet om høsten og skinkene saltet og hengt på stabburet. Først etter at gjøken gol om våren kunne man skjære i skinkene, men noen lot dem også henge ett eller to år lenger.

For 20-30 år siden ble den gode skinken til dagens oversaltede, umodne og smakløse billigskinke, fordi de ledende spekeskinke-produsentene begynte å rasjonalisere. Hurtig-matkulturen gjorde sitt inntog.

For å lage en god skinke må man ha gode råvarer og god tid. Dyrenes rase, kjønn, alder, vekt og levesett har stor innvirkning på kvaliteten. Det ideelle er å bruke store, feite lår fra frittgående hunngriser som har spist mye gress, urter, røtter og eventuelt nøtter.
Tidligere var norske skinker bedre fordi dyrene gikk mye ute og spiste, og fikk rester fra husholdningen. Før ble grisene eldre, større og feitere, og skinkene hang lenger til modning og speking.

Store, feite lår

Siden den gang har ernæringspolitikken i Norge favorisert matvarer med lite animalsk fett som magre kjøtt- og melkeprodukter. Grunnen er en gammel og seiglivet myte om at dyrefett øker risikoen for sykdom, noe som ikke er tilfellet. Animalsk fett fra dyr som har levd ute og spist variert, er en bra kilde til stoffer som er nødvendige for god helse.

Det dårlige ryktet til animalsk fett har likevel påvirket de fleste forbrukere til å velge magre kjøttprodukter. Kjøttbransjen har dermed avlet fram en mager gris som først og fremst er tilpasset ferskvaremarkedet. Dagens norske gris har et tynt spekklag og lite fett inne i musklene.

Et godt utgangspunkt til spekeskinkeproduksjon er noe helt annet. Skinkene skal ha et 15-30 millimeter tykt spekklag og minst 4-5 prosent fett inni musklene. Fôret skal ha et høyt innhold av umettede fettsyrer og antioksidanter som hemmer harsking.

Fete skinker blir mindre salte. Fettet gjør også skinkene saftigere fordi de tørker saktere. Dermed kan de henge lenger til modning og speking, noe som øker kvaliteten. Og, det er i fettet vi finner mange av smaksstoffene.
Under henging brytes fett ned til forbind-elser som gir aroma og smak.

Ikke stress før slakting

Ingen dyr må stresses rett før de skal slaktes. Stresshormoner hemmer mørningsprosessen og gjør kjøttet tørt og trått. Det som er ille er at en del griser blir transportert over lange avstander, i verste fall opptil 8 timer.

Stresshormoner trenger lang tid for å skilles ut. Noen slakterier lar derfor grisene gå et par dager fritt før slakting. Andre steder er opplegget mer effektivt med bare et par timer mellom transport og avliving. Dyrene kommer i flokk og går til avlivingsstedet hode etter hale. De skytes, henges opp, skytes, henges opp …

Hopp på skinka!

I Sør-Europa er det vanlig å massere og presse skinkene før salting. Dette utføres hver gang skinkene saltes om for å presse ut blodrester og massere musklene, slik at saltopptaket går raskere.

I Norge har det også vært en gammel skikk å få blod- og lymfevæske ut ved å presse, stampe, banke eller rulle den. Dette er viktig fordi blod og lymfe er basis for uheldig bakterievekst. Derfor må man salte mer hvis væsken ikke presses ut, slik det er vanlig med billigskinkene. Slik mekanisk behandling gjør også skinken litt mørere.

I Spania er det vanlig at innbyggerne hopper på skinkene - gjerne med skoene på. Da ligger den i en tett lerretssekk med litt salt i på steingulv. Dette blir den folkelige varianten av serranoskinken. Hos landsbyfolket nær Donau i Bulgaria legges skinken på terskelen til kjøkkenet. Alle som passerer må hoppe på den et par ganger gjennom et par uker.

Minst mulig salt

Så skal det saltes og krydres. Tørrsalting er den mest tradisjonelle metoden. Sammen med tørke- og spekeprosessen senere skal saltet konservere skinken ved å hemme veksten av uønskede mikroorganismer og enzymer, som kan forringe kvaliteten. Ved å bruke feite lår fra eldre dyr og hoppe på dem, kan saltbehovet reduseres.
Med lite salt kan man imidlertid oppleve at kjøttet mugner under henging. Derfor er det vanlig med røyking, særlig i områder med fuktig klima. Røyken tørker også ut overflaten og dreper bakterier i det ytre laget, og gir det mer smak. I dag er det fremdeles vanlig å røyke en del av de norske skinkene.

Både i Norge og utlandet er det ellers vanlig å krydre skinkene med en salt-, sukker- og krydderblanding før speking framfor å bare bruke salt. Da beskyttes kjøttet mot uheldig mikrobevekst. En del skinker som skal henge lenge, blir dessuten påsmurt fett.

Modne og speke lenge

En god skinke må henges på et kaldt modningsrom, hvor den hviler, slik at saltet får tid til å fordele seg jevnt. Dette er viktig ettersom den har mye salt i de ytterste lagene og lite salt i midten. Norske produsenter som lager tradisjonsskinker, modner disse opptil 60 døgn. Ellers er dette ikke utbredt i Norge og forekommer knapt med de billige typene.
I Italia og Spania regnes modning for å være en svært viktig del av prosessen. Mye av grunnlaget for smak og aroma dannes i denne kalde hvileperioden når enzymer bryter ned fett og protein.

Så skal skinkene henges til tørking og speking på et mørkt, luftig og kjølig sted fra noen måneder og opptil tre år. De beste og mest eksklusive variantene henger lengst.

Speking er en prosess hvor enzymer i kjøttet spalter proteinene i mindre enheter. Det har en svakt konserverende virkning, danner smaksstoffer og gjør kjøttet lettere å tygge og fordøye.

Spekeskinke med asparges og hollandés

 8 skiver skinke
 8 asparges
 litt salt
 4 dl hollandéssaus

1 Skrell nederste delen av aspargesene og skjær vekk enden. 2 Forvell dem i kokende vann tilsatt salt i et par minutter, og legg dem deretter i kaldt vann. Legg dem på et klede. Asparges skal være al dente. 3 Rull skivene med spekeskinke forsiktig rundt aspargesene eller legg dem ved siden av. 4 Hell over saus like før servering.

Hjemmelaget hollandéssaus

2  eggeplommer
2 ss  vann
90 g klaret smør
½ ts sitronsaft

1 Pisk eggeplommene og vannet i en middels stor bolle over en kjele halvfull med varmt vann. Pisk til det skummer og får en konsistens som minner om eggedosis. 2 Ha i litt og litt av smøret mens du rører godt. 3 Når alt smøret er pisket inn, smakes sausen til med sitronsaft, salt og pepper. 4 Sausen holdes lun. Den må ikke bli for varm. Da koagulerer eggene.

Kyllingsaltimboca med salat

4 kyllingbryst
litt salvie
4 skiver spekeskinke
diverse bladsalater
vinaigrette (til høyre)

1 Legg salvieblader på kyllingbrystene. 2 Brett skivene med spekeskinke rundt brystet, og fest skinken med en tannpirker om det ikke sitter. 3 Brun kjøttet lett i en stekepanne. 4 Stek ferdig i ovnen ved 180° i ca. 10 minutter. La kjøttet hvile mens du vasker salatbladene og lager vinaigrette. 5 Skjær opp kyllingbrystet, og anrett det oppå salaten. Hell over litt dressing like før servering.

Sommerens vinaigrette

1 ss hvitvinseddik
1 ts dijonsennep
havsalt og pepper
4 ss olivenolje

1 Visp sammen eddik og sennep med litt salt og pepper i en liten bolle. 2 Hell i oljen i en tynn stråle mens du hele tiden visper. På denne måten vil dressingen tykne etter hvert som oljen emulgerer med eddik og sennep. Hvis vinaigretten blir for skarp, kan du tilsette litt mer olje.

Spekeskinke med jord­bær og balsamico

4 skiver spekeskinke
jordbær
balsamicoeddik
uraffinert fullrørsukker

1 Del skinkeskivene i to hvis de er store. 2 Brett skivene lett rundt jordbærene, og legg på et fat. 3 Kok inn balsamicoeddik og sukker til en sirup. Ta en skje og lag en tynn stripe med sirup over jordbær og skinker. 4 Pynt med litt frisk ruccola.

En Bayonne-skinke er ikke en bayonneskinke!

En direkte oversettelse av fransk Jambon de Bayonne til norsk «bayonneskinke» kan lett føre til litt forvirring! Bayonneskinke er en lettsaltet, røkt skinke som er ferdig kokt. Bayonne-spekeskinke er en delikatesse fra fransk Baskerland, på lik linje med blant annet serranoskinke eller parmaskinke. Disse krever stor kunnskap, lidenskap og masse tid for å produseres. En godkjent Bayonne-spekeskinke kan nemlig spores opp, fordi den dokumenteres fra oppdrett, slakting, lagring og frem til salg. Dyrene som gir denne skinken, skal også fôres og leve på en sunnest mulig måte, for å unngå stress og dårlig fett. Bayonne-spekeskinken er verdsatt verden over for sin delikate smak og nydelige farge. Den skiller seg fra andre europeiske varianter ved at den er dekket av et tynt lag av Piment d'Espelette (tørket rød chili fra landsbyen Espelette i franske Baskerland), og derfor får Bayonne-spekeskinken sin noe spesielle farge. Jambon de Bayonne har en helt spesiell plass i franskmenns hjerte og deres tallerkener. Da kong Henrik den 4. (født i nabodistriktet Béarn, der blant annet béarnaisesaus kommer fra, men dette er en annen historie) for første gang kom til sitt slott i Paris, skal hans guvernante ha sagt til ham helt skrekkslagen: - Min stakkars Konge, De kommer til å sulte i hjel på dette slottet! Det er ikke en eneste skinke å finne på kjøkkenet!

Da Solkongen, Ludvig den 14. giftet seg i fransk Baskerland (Saint Jean de Luz), skal alle landsbyer i distriktet ha konkurrert med hverandre, for å gi den beste og største presangen de kunne gi Solkongen; nemlig den største og beste Bayonne-skinken.

Man kan drikke vin i alle farger - rød, hvit og rosé - til «sommerens vakreste lår», men vi er også veldig avhengige av tilbehør og tilberedning. Det er mange uskrevne regler som gjelder for kombinasjon av mat og vin. Jeg vil gjerne trekke frem to: «Lokal mat til lokale drikkevarer» og «Fargen på mat skal gjerne matche fargen på drikkevarene», eller omvendt.
Det er også veldig viktig å få frem alle de nydelige og delikate smaksnyansene fra både mat og drikke, uten at den ene overkjører den andre. Heller tvert imot, at de utfyller og nesten utfordrer hverandre, og gir det beste av seg selv!
Mange vil helst anbefale hvitvin eller en lett og elegant musserende vin til spekemat, mens i Spania blir det som oftest servert et glass tørr sherry til (spansk) spekeskinke.

Til  fransk spekeskinke med grønn asparges og hollandaisesaus, anbefaler jeg gjerne en hvitvin fra Béarn (Jurancon), Alsace eller Nord-Italia.

Hvis man foretrekker rødvin, er det viktig å velge en vin som er lett til middels fyldig, ueiket og som ikke er for tung. Den kan være lett krydret, fruktig og frisk.

Til kyllingsaltimbocca med salat og parmaskinke anbefaler jeg gjerne en valpolicella eller en Barbera d'Alba. Sommeren er endelig tilbake og god spekeskinke hører til denne deilige årstiden!

Santé!

Vin til Bayonne-spekeskinke med grønn asparges og hollandaise- saus

#80052 Chant des vignes 2007 - Jurancon sec fra Domaine Cauhapé til 135 kr (BU)
Nesen har først en frisk eple- og pærekompott, deretter eksotiske og kokte frukter (marmelade av appelsin og pære, med en frisk og god syrlighet fra sitrus eller ananas). Til slutt finner du nyanser av tørket frukt (aprikos) og kanel. Deretter kommer andre aromaer frem: Sitrusfruktskall, honning, og ristede nøtter. Etter litt lagringstid vil du kjenne nyanser av akasietreblomster og hvite trøfler. 100 prosent Gros Manseng.

Vin til serranoskinke

Jeg anbefaler #5800601 Antonio Barbadillo Castillo de San Diego til 81 kr (Basis)
Vinen har en meget frisk og tiltalende nese preget av kalk, lime, sitron og grønne epler.
Anslaget er friskt og preget av sitrusfrukt, grønne epler, kalk og mineraler, samt noe grønne toner. En godt balansert vin med tørr og god finish. 100 prosent Palomino Fino fra Jerez (Sherry-distriktet). Druene høstes om natten, og vinifikasjonen foregår med minimalt med oksygen, for å få en supercrisp hvitvin.

Vin til kyllingsaltimbocca med salat og parmaskinke

#59500 Begali Lorenzo Valpolicella Classico 2008 til 119,90 kr (BU)
Vinen har en dyp, livlig og tiltalende rødfarge. Intens frukt med lakris, mørke bær; kirsebær- og morellaromaer, frisk og behagelig syre. Fyldig, rund og smidig, med masse karakter fra området, lang ettersmak. 60 prosent Corvina-, 35 prosent Rondinella-, 35 prosent Corvinone- og 5 prosent andre lokale druer.

Vin til spekeskinke med jordbær og balsamico

#1400301 Venegazzu Casabianca Prosecco Brut, DOC til 117,90 kr (Basis)
Fin fruktighet med noe preg av pære, eple, bergamott, og andre sitrusfrukter. Aroma av friske blomster, blant annet litt roser. Frisk og tørr, varm og myk. Ettersmaken er behagelig, lang og elegant. 100 prosent Prosecco-druer.

Cellene sulter, vi er mette

I nyere tid har det skjedd store endringer innen matproduksjonen, særlig fra 1930-tallet og fram til i dag. Blant annet er det avlet fram nye plantesorter og husdyrraser som vokser raskere og gir høyere avkastning enn gamle varianter, og man har utviklet mer intensive dyrkingsmetoder samt genmodifiserte planter siden 1980-tallet. Flere studier indikerer at disse endringene har redusert innholdet i frukt, grønnsaker og andre matvarer av vitaminer, mineraler, sporstoffer, protein, essensielle aminosyrer og plantekjemikalier, hvorav flere er sterke antioksidanter (se bl.a. Mat&Helse nr. 8/2007).
Variasjoner i matens næringsinnhold skyldes mange faktorer, men en av de viktigste viser seg å være plantenes samspill med jordboende organismer og jordas evne til å ta vare på og frigjøre næringsstoffer. Dette er avgjørende for hvor balansert næringsopptaket blir hos plantene og deres evne til å produsere de stoffene som er karakteristiske for den aktuelle plantesorten. Med andre ord er god jordkvalitet og god matkvalitet to sider av samme sak, og nøkkelen til det hele er et aktivt jordliv.

I landbruket er dyrkingen blitt mer og mer ødeleggende for jordsmonnet og matkvaliteten fordi man anvender kunstgjødsel, sprøytemidler, kunstig vanning og tung mekanisering. Slik intensiv drift tar livet av gunstige mikroorganismer, sopper og marker som spiller en nøkkelrolle for jorda og plantenes næringsopptak. Den fremste utfordringen for dagens landbruk er å stoppe bruken av giftstoffer og dyrke fram matjord som er bosatt av et rikt og aktivt mikroliv. Slik jord gir plantene et balansert næringsopptak og legger grunnlaget for matvarer med høy kvalitet.

Mikroorganismer skaper fruktbar jord

I hver håndfull jord er det flere skapninger enn mennesker på kloden. Under din fotsåle på en frodig eng finner du kanskje 4 000 milliarder bakterier, 250 000 urdyr, 6 000 hjuldyr og 2 500 spretthaler. Videre er denne lille jordflekken gjennomvevd av 600 kilometer sopphyfer og bosatt av biller, larver, meitemarker, snegler og andre småkryp. Disse organismene skaper et jordsmonn som er egnet for matproduksjon ved å ta opp og fordøye mineraler fra grunnfjellet og rester av døde planter og dyr. Smådyrene bryter ned, bygger opp, renser og avgifter stoffer i jorda slik at plantene får den næringen de trenger.
Fruktbar jord er rik på organisk materiale, det vil si rester av døde planter og dyr. Dette er den viktigste føden for mange mikroorganismer. Ved hjelp av dette materialet og leirepartikler fra fjellgrunnen, bygger bakteriene det vi kaller humus. I matjord er det viktig med mye humus fordi det danner en god jordstruktur som sørger for nok luft og væske slik at mikro-organismene og plantene trives.

«Snille» og «slemme» bakterier

Mikroorganismer i jordsmonnet kan vi dele inn i to hovedgrupper: De som bryter ned organisk materiale, og de som bygger opp humus. I fruktbar jord finnes minst 500 ulike mikrober med en gunstig balanse mellom nedbrytende og oppbyggende organismer. Alle typer bakterier trengs i god jord, og fravær av viktige stammer gjør at kretsløpet av næringsstoffer svikter. Nedbryterne er robuste skapninger, mens humusbyggerne har en mer følsom karakter. I tett og sur jord, som vi har mye av på grunn av et industrialisert jordbruk, forsvinner dermed de sårbare humusbyggerne først.
Populært snakker vi også om «snille» og «slemme» bakterier. Sistnevnte forårsaker forråtnelse og sykdom. Jordpakking med tunge maskiner, sterk gjødsling med husdyrmøkk eller kunstgjødsel og giftige sprøytemidler reduserer forekomsten av de «gode» bakteriene og baner vei for en økologisk ubalanse med oppblomstring av de «slemme» variantene. På denne måten starter forråtnelsesprosesser hvor det produseres ulike giftstoffer. Ved bakteriell nedbryting av proteiner dannes blant annet flere likgifter (f.eks. skatol, putresin og kadaverin). Sykdomsframkallende organismer trenger disse likgiftene til sin egen vekst og kan lukte dem på lang avstand. Forråtnelsesbakterier gir også fra seg sterke gasser (bl.a. drivhusgassen metan) som kan skade planterøttene. Plantene tar da opp mindre næring og blir svakere.
Kort sagt er forråtnelse blant de største truslene mot fruktbarhet og god helse hos planter og dyr. Interessant nok dannes tilsvarende likgifter og gasser i vår egen tarm når et dårlig kosthold skaper ubalanser i tarmfloraen. Den beste medisinen mot forråtnelse i jorda er å skape gode livsbetingelser for et balansert mikroliv ved å gi organismene det de trenger av næring, luft og fuktighet.

Meitemarken kultiverer jorda

Men det er ikke bare bakteriene som sørger for et sunt og fruktbart jordsmonn. Charles Darwin rangerte meitemarken (og andre marker) blant de viktigste skapningene på kloden fordi all matjord går gjennom markenes fordøyelseskanal og blir beriket med mikroorganismer og næringsstoffer som kulturvekstene er avhengige av.
I fordøyelsessystemet til markene bor store mengder mikroorganismer. Kilden til jordas fruktbarhet er at markene legger fra seg avføring - en kompost av høyeste kvalitet - som inneholder mikroorganismer, mineraler og organiske forbindelser i lettløselig form. Dette er fortreffelig både som gjødsel og jordforbedringsmiddel. Meitemarkens avføring er mange ganger rikere på plantenæringsstoffene nitrogen, fosfor og kalium enn jordsmonnet den lever i. Med sitt virke forbedrer den også jordas surhetsgrad (pH) lokalt, slik at den verken blir for sur eller for basisk.
Markene er altså viktige for jorda og dermed plantenes vekst og utvikling - som igjen danner grunnlaget for matkvaliteten.

Styrker plantenes immunforsvar

Gunstige bakterier i jordsmonnet produserer «antibiotika» som undertrykker eller dreper sykdomsframkallende organismer. Noen mikrober tilfører også stoffer som styrker plantenes immunsystem. Det beskytter dem mot sykdommer og skadedyr og gjør sprøytemidler overflødig. Noen av de samme stoffene stimulerer dessuten vårt eget immunforsvar - med andre ord er sunne planter god medisin.
Jord som er rik på humus og mikroorganismer, er også i stand til å bryte ned giftstoffer og binde tungmetaller og radioaktive substanser. Det reduserer plantenes opptak av uønskede stoffer og gir oss renere mat.

Sterkt gjødsel og sprøytemidler

For å produsere sunne matvekster er det viktig at de ikke får tilført masse lett tilgjengelig næring på en gang. Med andre ord må plantene ikke forspise seg. I god jord er næringen lagret i mikrober og bundet til jordpartikler. Ved hjelp av et intimt samspill mellom planterøttene og mikrofloraen får plantene nødvendige næringsstoffer i kontrollerte mengder. Plantene skiller ut stoffer fra røttene (bl.a. sukkerarter og enzymer) som stimulerer veksten av mikroorganismer. I neste omgang øker det frigjøringen av næringsstoffer fra jordpartiklene. Samtidig dør store mengder bakterier, og det tilfører også næring når de brytes ned. Sterk gjødsling med ukompostert husdyrgjødsel eller kunstgjødsel forstyrrer denne balansen. Det fortrenger gunstige organismer og gir en ukontrollert næringstilgang som svekker plantene.

Planter som får tilført mye nitrogen, vokser hurtig og kan ta opp mye vann. Det høye vanninnholdet gjør at næringsstoffene fortynnes og det dannes færre næringsstoffer fordi visse enzymer hemmes når nitrogennivået stiger. Det gjelder blant annet sekundære stoffer (plantekjemikalier) som deltar i plantenes forsvar og gir maten farge og smak. Resultatet blir at plantene inneholder færre beskyttende stoffer og smaker mindre. For mye nitrogen disponerer dermed vekstene for sykdom og øker behovet for sprøytemidler. Flere sprøytemidler tar i sin tur knekken på viktige organismer i jorda. Blant annet kan Roundup (glyfosat), ett av de vanligste ugressmidlene, drepe Rhizobium-bakterier som binder nitrogen fra luften. Disse bakteriene er meget viktige fordi de danner ulike nitrogenforbindelser som gjør det mulig for andre mikrober, planter og dyr å lage proteiner, kroppens byggesteiner. Rester av sprøytemidler i mat er også et problem.

Som vi ser øker behovet for sprøytemidler når vi gjødsler sterkt. Denne onde sirkelen er industrilandbrukets svøpe og undergraver jordas fruktbarhet over tid fordi de gunstige mikroorganismene, som er så viktige for god matkvalitet, forsvinner. Ødeleggelser av jordsmonn har på verdensbasis store konsekvenser for matforsyning og matkvalitet. Fram til 1990 hadde uheldige dyrkingsmetoder allerede bidratt til å forringe rundt 38 prosent av verdens jordbruksareal, og utviklingen fortsetter med bekymringsfull hastighet.

Økologisk jordbruk

I økologisk jordbruk prøver man å gjenskape jordas fruktbarhet for å ta vare på miljøet og produsere mat av høy kvalitet uten bruk av kunstgjødsel, syntetiske sprøytemidler og genmodifiserte organismer. Radioaktiv bestråling og syntetiske tilsetningsstoffer er forbudt, og hard industriell bearbeiding begrenses.

Økologisk mat ofte inneholder mer av visse vitaminer, mineraler og framfor alt plantekjemikalier, hvorav flere er viktige antioksidanter. Dyrkingsmetoden har stor betydning for konsentrasjonen av farge- og smaksstoffer, proteinkvaliteten, sammensetningen av fettsyrer og sukkerinnholdet.

Generelt kommer økologisk mat gunstigere ut enn konvensjonelt dyrket mat med hensyn til disse forholdene.

Om å spise vann

- Huden kan man for eksempel bare påvirke 20 prosent utenfra, de resterende 80 prosent må komme innenfra. Har du tørr hud, så er dine celler uttørket, og også dine hjerneceller! Den tørre huden er kun et symptom og jo eldre vi blir dess tørrere er vi. En baby inneholder 75 prosent vann og selv består jeg av maks 60 prosent vann. I følge Murad kan vi motarbeide den stadige vannfordunstningen - og dermed hudens aldring - gjennom å innta strukturert vann med mindre molekyler som lettere trenger inn i cellene. Gode kilder kan være fuktproppede grønnsaker og frukter som er rike på antioksidanter, vitaminer, mineraler og sporstoffer, slik at vi samtidig får i oss en masse annet nyttig. - Tanken på å spise vann er vanskelig å predike i USA, forklarer dr. Murad. Mine landsmenn assosierer grønnsaker med tynne, dvaske salatblader - og de bidrar ikke med noe fukt i det hele tatt, hevder han.

Omega-3 hjelper

Men man kan oppdra kroppen til å holde på fukten, får vi vite. Fullkornprodukter med glukosamin, nøtter, egg, proteinrike bønner og spirer, sardiner og alt som inneholder omega-3-fettsyrer hemmer uttørking. Fuktighetsbevarende kremer, rike på oljebaserte fettsyrer, hjelper også med å skape et mer vanntett «hudskall». Selv lever professoren som han lærer, og spiser massevis av strukturert vann og inntar daglige doser av kosttilskudd som styrker hudens fuktbarrierer. Dessuten følger han en streng hudpleierutine med fuktighetskrem morgen og kveld og regelmessige ansikts- og kroppsbehandlinger. - Fuktkranene må strammes til både innenfra og utenfra, forklarer han. Det hjelper jo ikke om jeg gir deg 100 kroner i mynt om du har hull i lommene?!

Mitt første intervju med Howard Murad var i København for seks år siden, men første gang jeg så og hørte ham var på et dermatologiseminar i Los Angeles på begynnelsen av 1990-tallet. Ved fylte 70 har han fremdeles en fremtoning og smidighet som en 50-åring og ser helt lik ut i dag som for 15 år siden. En del av hemmeligheten er sikkert at han går mye på turer, som er den eneste virkelige interessen han har utover arbeidet. Det mest frapperende ved hans utseende - bortsett fra den herlig store og bøyde nesen - er huden som har glød og utstråler velbefinnende. I motsetning til noen av bransjens berømte doktorer - ingen navn nevnt (med sine rosa oppstrammede hud og underlig oppblåste småguttkinn over smale gammelmannsskuldre) har Howard Murad sine linjer intakt, han har side rynker og markerte trekk.
- Det er sikkert mange som synes at jeg burde gjøre noe med mitt ansikt og også få utført en hårtransplantasjon, ler han og stryker seg over det gråhvite håret. Howard Murad er født i Bagdad og er yngst av seks søsken. Familien flyttet tidlig til New York og da farens nystartede bedrift gikk konkurs, minnes Howard hvordan alle måtte trå til. Hele hans oppvekst besto av en endesløs rekke strøjobber. I 1962 tok Murad sin farmasøyteksamen og betalte siden sine medisinstudier gjennom å arbeide full tid som farmasøyt. Han spesialutdannet seg til dermatolog ved universitetet i Los Angeles - UCLA - der han siden fikk et professorat. I 1972 åpnet han sin egen praksis.

Hud, helse og helhet

- Den gang var hudleger dedikert til kreft og psoriasis og en klient med pigmentflekker ville blitt feid vekk, forteller dr. Murad. Den utbredte oppfatningen var at aldersforandringer var noe man måtte leve med. Det fantes et voldsomt, neglisjert behov, som utløste min interesse for dette feltet.

Howard Murad ble en av de første store innen estetisk dermatologi. Norman Orentreich hadde vitterligen introdusert Clinique noen år før, men Murad gikk et skritt videre. Han lanserte begrepet «hudpleie innenfra» og ble en pioner på kosttilskudd myntet på huden, ladet med antioksidanter, som ingen på den tiden hadde hørt snakk om. I 1989 skapte Murad sitt eget merke og samtidig åpnet han en av Los Angeles aller første spaklinikker - et medisinsk overvåket dagspa. Fremgangen med de knivløse behandlingskonseptene innen blant annet akne og antiage gjorde at Murad begynte å produsere innpakninger til hjemmebruk. I dag selges 60 prosent av sortimentet i 135 varehus og spesialbutikker. Til tross for avanserte produkter og prisbelønte teorier og teknologier er professoren talsmann for det enkle. C-vitaminet er eksempelvis fremdeles en klar favoritt.

- Det er allment kjent at om man legger en sitronskive på et halvt eple, unngår man misfarging. Ikke like mange vet at om man legger en sitronskive på en allerede brun eplebit, så blir fruktkjøttet kritthvitt på mindre enn en halvtime, sier han med lett triumf i røsten.

Siden 1998 har Murad blitt pappa til 18 patenter. Det er flere enn mange store kosmetikkforetak innehar. Det siste patentet er Murad Sleep Reform - et nattkonsept med serum og kapsler. - Majoriteten av amerikanske kvinner og menn har søvnproblemer og over 70 prosent får for lite søvn, forteller Howard Murad.

Murad Sleep Reform inneholder Repair Enchancing Matrix (REM), et kompleks av muskelavslappende, helende og antiinflammatoriske bestanddeler. Navnet må absolutt ikke forveksles med REM - rapid eye movements - som er navnet på den mest aktive drømmesøvnen. Her hjemme får vi bare kjøpt serumet ettersom melatoninet, når det inngår i kosttilskudd, klassifiseres som farmasøytisk middel i Skandinavia.

Murads budskap

- Med alderen produserer kroppen vår mindre melatonin, hvilket ikke bare forårsaker søvnproblemer, men også minsker hudens evne til å reparere, fungere normalt eller fornye seg selv, forklarer Murad. En forbedret søvn gir en forbedret kollagensyntese, som i sin tur kan bremse aldringen. God nattesøvn er for øvrig det mest effektive anti-aldringsmiddelet som finnes!

Tross vann- og søvnmangel og hverdagsstress blir vi stadig både friskere og eldre, sier professoren:
- Med vårt intensive og holistiske fokus på sunnhet og forebyggende tiltak kommer den tradisjonelle legerollen til å forsvinne. Det kommer rett og slett ikke å finnes behov for noen som skriver ut resepter for å lege sykdommer.
Howard Murad er drømmepersonen å intervjue. Han lytter oppmerksomt og svarer ettertenksomt og ikke en eneste gang i løpet av den 90 minutter lange samtalen «selger» han sine produkter. Derimot kommer han stadig tilbake til sitt hjertebarn, Inclusive Health - dette hundreprosents sambandet mellom det ytre og det indre mennesket. I 2006 åpnet Murad Inclusive Health Center i Los Angeles. Grunnsteinen er topisk behandling, indre behandling og emosjonell behandling. Senteret har blant annet en fullt utbygget yogaavdeling og personlige terapeuter, ernæringsfysiologer og Watsu-instruktører tilknyttet behandlingene.

- Utsiden er en direkte speiling av innsiden og er vi ulykkelige, syke eller stresset, så synes det først og fremst på huden, hevder Murad. Problemet med plastikkinngrep er at man er samme person etterpå og huden er også den samme. Har du dårlig hudkvalitet før inngrepet, har du det etterpå også, selv om huden kanskje er noe strammere for en periode.
Howard Murad har samme gurustatus som Deepak Chopra i USA, men her hjemme er han fremdeles relativt ukjent. Bare kosmetikkbransjen og folk med hudproblemer kjenner til Murad og hans produkter. For seks år siden spådde professoren at gjeninnsprøytede stamceller, som kunne gjøre huden fastere, tettere, yngre, lysere eller mørkere ville være en realitet i ca. 2012. Da jeg minnet ham på dette, brøt det ut av ham: - Selvfølgelig er det merkelig at vi ennå ikke har kommet lenger på dette området!

Umettet fett
Det er ikke nok å tenke på de essensielle fettsyrene - det må også være annet fett i kosten. Igjen, det super-fettfattige kostholdet er lite forenlig med en frisk og sunn hud. Men om du har mye mettet fett i kosten (smør, fete meieriprodukter, pølsemat, salami, bacon og så videre), bør du redusere mengden på dette og bytte ut med litt umettet fett. Denne typen mykt fett holder huden smidig og «smurt» innenfra. Umettet fett finnes i to former, énumettet og flerumettet. Begge er bra for huden, så vel som for hjertet og vekten.
Kilder til énumettet fett: Du finner blant annet énumettet fett i oliven, avokado, nøtter og rapsolje, samt i kylling- og svinefett.
Kilder til flerumettet fett: Oliven, fet fisk og fiskeoljer, samt soyaolje og myk plantemargarin, er noen gode kilder.

Vitamin A
Helt fra vi ligger i mors liv, er vi avhengige av å ha tilstrekkelig med vitamin A tilgjengelig. Vitamin A er nødvendig for normal celledeling og cellespesialisering. Hver dag mister vi en masse døde hudceller fra hudoverflaten, og disse erstattes ved at det produseres nye i de nedre lagene i huden. Om vi mangler vitamin A, kan resultatet bli en dårligere nydannelse av hudceller, og huden ser matt og grå ut.
A er et fettløselig vitamin som finnes i to former i naturen - som ferdig vitamin A i mat fra dyreriket, og som betakaroten i mat fra planteriket. I kroppen vår vil betakaroten (som er et sterkt, guloransje fargestoff) bli omdannet til aktivt vitamin A. Altfor mye ferdig vitamin A i kosten er uheldig, mens det ikke er noen uheldige sider ved å spise mye betakaroten fra mat. Du kan til og med oppnå en fin, solgyllen farge på huden - helt ufarlig!
Kilder til ferdig vitamin A: ost, fet fisk, leverpostei og egg.
Kilder til betakaroten: Gulrot, søtpotet, brokkoli, spinat og papaya.

Vitamin E
Denne kraftige antioksidanten går også under navnet «foryngelsesvitaminet», fordi det har en svært beskyttende effekt på alle kroppens celler - også på hudcellene. Vitamin E beskytter cellene mot for tidlig død. Vitamin E finnes i celleoverflaten og forhindrer at cellen harskner ved selv å la seg utsette for harskning. Harskning kan oppstå som følge av naturlige prosesser i kroppen, men også om du utsettes for forurensning eller sigarettrøyk - din egen eller andres. Vitamin E sparer fettet i cellen, og cellen holder seg frisk. Fordi vitamin E brukes opp i denne prosessen, må vi få tilført vitamin E gjennom kosten hver dag.
Kilder til vitamin E: Plantene bruker vitamin E til å beskytte 'den kommende generasjonen', det vil si frø og spirer. Dermed finner du mye vitamin E i nøtter, mandler, frø og i hvetekim. Hvetekimolje er en av de mest E-vitaminrike matvarene. Bruk noen dråper over salaten din!

Selen
Sporstoffet selen er en antioksidant som deler på noen av oppgavene til vitamin E, de kan ikke erstatte hverandre, men hjelpe hverandre i forsvaret av kroppen vår. Selen har også mange egne og svært viktige funksjoner i å beskytte cellene mot alle slags skader. Selen er spennende når det gjelder hud: Studier tyder på at selen blant annet beskytter huden vår mot stråling fra solen.  
Kilder til selen: All slags sjømat er gode selenkilder, mens ferskvannsfisk ikke er det. Sammalt hvete og grove kornprodukter er også gode selenkilder, så lenge kornet er importert fra USA eller Canada, der det er mye selen i jordsmonnet. Norge importerer mer enn halvparten av hveten sin.

Andre antioksidanter
Det finnes en rekke antiokosidanter som ikke er næringsstoffer. For eksempel er lutein, lykopen og antocyaner eksempler på kraftfulle antioksidanter som beskytter cellene mot tidlig aldring og død. Et godt antioksidantinntak kan dermed være med på å holde huden ung.
Kilder til antioksidanter: Spis frukt, bær og grønnsaker i alle slags fargenyanser, fra den mørkeste lilla salaten via den intenst oransje papayaen til den fristende grønne spinaten. Da får du et bredt spekter av ulike antioksidanter i passe doser. Velg bredt. Solbær, blåbær, jordbær, plommer, artisjokker og bønner er fulle av antioksidanter.

Drikke
Et tilstrekkelig væskeinntak er viktig for et friskt og ungt utseende. Vann er den største bestanddelen i kroppen vår. Kvinner inneholder omtrent 50 prosent vann, og et aldringstegn er at vi blir tørrere, ned mot 40 prosent vann i kroppen er vanlig for eldre. For å være sikker på at du får i deg nok vann hver dag, kan du følge med på fargen på urinen din. Den skal være så å si fargeløs. Et godt væskeinntak lar deg også svette gjennom huden, noe som renser vekk avfallsstoffer.
Kilder til væske: Det beste er selvsagt å drikke vann, vanlig springvann eller mineralvann uten smak. En annen god kilde til væske er å drikke grønn te - ikke bare får du i deg vann, du får også en stor mengde katekiner som virker antiinflammatorisk og beskytter celleoverflatene. To fluer i en smekk!

Min beste tomatsaus

4 personer

Tomater, grønnsaker, urter og litt attåt gjør sausen utrolig smakfull. Ideell til pasta med parmesanost eller på pizza. er det mange barn i huset, lag gjerne en stor porsjon om gangen. sausen holder seg fint et par uker i kjøleskapet.

½ kg  tomater
4 ss  tomatpuré
2 sjalottløk, hakket
2 fedd hvitløk, hakket
olivenolje
1 gulrot
1 stilk selleri
1 grønnsakbuljong
3 ts sukker (helst Sukrin)
½ ts provencekrydder
1 dl vann
1 ts balsamico eddik
salt og pepper
friske urter, f.eks.
basilikum og persille

1 Skjær tomater og grønnsaker i små biter. 2 Varm olje i en gryte, stek løk og hvitløk blank. 3 Tilsett tomater, grønnsaker og resten av ingrediensene. Ikke urtene. 4 Kok sausen på svak varme ½ time. Smak til med salt, pepper og urter. 5 Oppbevar kjølig i glass med lokk.

Tomatchutney med chili

4 personer

Chutney er opprinnelig en klassisk, indisk syltetøyblanding tilsatt eddik, sukker og krydder. En chutney uten konserveringsmiddel holder seg fint et par uker i kjøleskapet. Eksotisk chutney smaker godt til lam, paté og modne oster, til grillmat eller en godt, lagret brie.

1 kg modne tomater
skåret i terninger
3 røde chili
1 fedd hvitløk, hakket
1 cm frisk ingefær, finhakket
1 ts sennepsfrø
litt kvernet pepper
5 ss olivenolje
150 g sukker (helst Sukrin)

1 Skjær chili på langs, ta ut frø, skjær i strimler. Varm oljen i en gryte. 2 Tilsett tomater, chili og øvrige ingredienser. Kok chutneyen på lav varme uten lokk i minst 30 minutter. 3 Fyll chutneyen på rent glass. Oppbevares kjølig.

Ovnsbakte tomater med ost og pesto

4 personer

Tomater og pesto er en fin smakskombinasjon, gjerne i følge med revet parmesan.

8 store ulike tomatsorter delt i to
olivenolje
1 glass pesto
 parmesanost
 pepper

1 Forvarm ovnen til 200 grader. 2 Legg tomatene på bakepapirkledd plate. Smør litt olivenolje på hver tomat, så pesto. Dryss over revet parmesan. Bruk pepperkvernen. 3 Stek i ovnen 10-15 minutter.

Lettvintpizza med tomater og mozzarella

4 små pizzaer

Noen pitabrød, husets tomatsaus og mozza-rellaost blir raskt gode porsjonspizzaer fra ovnen.

4 pitabrød
Et glass tomatsaus (se egen oppskrift)
250 g fersk mozzarellaost
salt og pepper
friske urter

1 Forvarm ovnen til 200 grader. 2 Legg pitabrødene på bakepapirkledd plate. Pensle rikelig med tomatsaus på. 3 Legg skiver med mozzarella oppå. Salte og pepre. Pynt med friske urter. 4 Stek minipizzaene i ovnen 8-10 minutter.

Toast med cherrytomater

2 personer

Denne retten er en enkel, god forrett eller lunsjrett. smaken får ekstra sødme når tomater serveres varme.

2 egg
½ dl melk
salt og pepper
2 skiver toastloff
smør
8 cherrytomater delt i to
smør
litt sukker

1 Visp eggene i en bolle. Tilsett melk, salt og pepper. Rør godt. 2 Legg toastskivene i blandingen noen minutter.
3 Smelt litt smør i en stekepanne. Stek toastskivene gylne på hver side. 4 Smelt smør i en annen stekepanne. Stek tomatene med salt, pepper og sukker noen minutter. 5 Legg tomatblandingen på toast­skivene og servér.

Tomatsuppe med sting

4 personer

Mors tomatsuppe var en av barndommens livretter. Hun serverte den med halve hardkokte egg i suppen, sammen med flatbrød. Min variant har ekstra smak av worcestersaus og timian.

1 løk
2 hvitløkbåter
litt olivenolje
2 ss tomatpuré
6 dl grønnsakbuljong
1 boks hakkede tomater
1 ts brunt sukker
timian
salt og pepper
1 ts worcestersaus

1 Skrell løk og hvitløk, hakk grovt. 2 Varm olje i en stor gryte. Fres løk og hvitløk blankt. Tilsett tomatpuré, rør godt sammen. 3 Spe med buljong og hakkede tomater. Kok på middels varme uten lokk i 5-6 minutter. 4 Smak til med sukker, krydder og worcestersaus. Pynt med frisk timian, putt gjerne noen brødkrutonger i suppen.