Israel - for kropp og sjel

Jerusalem er annerledes enn resten av Israel forøvrig. Det er en tyngre stemning i Jerusalem - noe betydningsfullt gjennomsyrer byen. De hellige stedene ligger tett: Al Aqsa-moskeen, Klagemuren og Den hellige gravs kirke. Med en gang du kommer inn i gamlebyen merker du at du har kommet til de monoteistiske religionenes hovedstad. Jerusalem er en liten by med stor betydning.

Religion, religion, religion

Dersom du kommer til Jerusalem som pilegrim, tror jeg byen fortoner seg ganske annerledes enn om du ikke kommer som pilegrim. Pilegrimene er i klart flertall og er du sterk i troen, må det være virkelig stort å oppleve de hellige stedene. Som pilegrim, er du en deltager i Jerusalem. Er du ikke pilegrim, blir du automatisk tilskuer til det tidløse, det inderlige og det intense i gamlebyen. I gamlebyen i Jerusalem handler det uansett om religion. Det er ikke plass til så mye annet der. Kanskje bortsett fra en god porsjon konflikt. Dagen etter vi besøkte Jerusalem forsøkte en gruppe ortodokse jøder å steine borgermesteren av Jerusalem fordi han hadde tillatt økt parkering på sabbat.

Hatter og krøller

Synet av de mange ortodokse jødene er noe av det mest oppsiktvekkende. Med sine sorte og hvite klær, store hatter, korketrekkere og skjegg vekker mennene vår nysgjerrighet. De sorte klærne deres er til dels slitte og støvete og ser unektelig varme ut i den stekende solen. På detaljer i deres klær kan du skille de ulike ortodokse gruppene fra hverandre, men dette er en øvelse for viderekomne.

Vertikale inntrykk

Historien, epokene og byggene ligger bokstavelig talt lag på lag i Jerusalem. Kommer du til Jerusalem uten noe særlig forkunnskaper i religion og historie kan det være lett å gå seg vill i hva som er fra Salomos tid - eller var det David og om muren du spaserer på er fra romersk eller ottomansk periode, enda så langt fra hverandre de er. Mange steder i byen ser du rester av nær sagt alle epokene oppå hverandre som lag i byens utvikling.

Jerusalemsyndromet

Her ankommer en ny Messias hver dag. I hvert fall er det i gjennomsnitt én tilreisende per dag som får det som kalles Jerusalem-syndromet - dvs. at byen gir et så kraftig inntrykk på vedkommende at han plutselig tror han er Messias. Men det er hjelp å få. Kfar Shaul Mental Health Center behandler syndromet. Jødene venter, som kjent, fortsatt på sin Messias og dersom han en dag dukker opp, spørs det om han havner på Kfar Shaul Center heller enn ved Guds høyre hånd. Uansett er det forståelig. I Jerusalem, hvor alt er så hellig og gammelt og hvor fortellingene beretter om undere er overalt, er det god grobunn for store tanker om både Gud og en selv.

Høydepunkter

Et besøk til Klagemuren er spennende. Der driver både ortodokse og ikke-ortodokse jøder på med livlig religionsutøvelse der de gyngende messer mot veggen, synger sanger i anledning Bar Mitzvah, bærer rundt på Torah'en i ruller og stikker små lapper med bønner i muren. Ved klagemuren er du også garantert å se jødene i full mundur. Det vil si at de blant annet bærer bønnesjal med frynser (tallit), kalott (kippah) og et par små lærbokser (tefillin) på hodet og lignende lærbokser på venstre arm snurret farlig hardt med lærrem.

Via Dolorosa med sine stasjoner er i seg selv kanskje ikke så spesiell, men den er full av pilegrimer fra hele verden og de er et interessant skue der de har sitt livs største opplevelse. Én av gruppene vender seg i avsky til minaretene og viser dem hånden når de starter sine rop. Via Dolorosa ender i Den hellige Gravs Kirke. Pilegrimer i all sin inderlighet står i kø i timevis for å besøke de stedene i kirken hvor Jesus ble korsfestet og hvor han ble salvet etter sin død. Mange av dem har med seg gjenstander de skal gjøre til tredjegrads relikvier ved å la dem røre ved de hellige punkter i kirken.

Kirken styres i dag av den gresk-ortodokse-, den armenske- og den romersk-katolske kirke. Den koptiske, den etiopiske- og den syriske-ortodoske kirken har mindre kapeller i eller overfor kirken. Sameksistensen er alt annet enn fredelig og da gruppene aldri har klart å bli enige om hvem som har rett til å eie nøkkelen til hovedinngangen, har ansvaret for nøkkelen tilhørt en muslimsk Jerusalem-familie i generasjoner. Kirken bærer preg av forfall fordi kirkesamfunnene ikke klarer å bli enige om hva som skal gjøres. Så sent som i 2004 og 2002 var det slagsmål mellom de ulike kirkesamfunnenes geistlige. Elleve munker måtte på sykehus.

En shawarma kommer sjeldent alene

Jerusalem er en enestående by som vi gjerne ville like å bruke mange flere dager på å utforske. Men cocktailen av heten, lyden fra minaretene, pilegrimene, bønneropene, lukten av røkelse og nystekte bakervarer, trappene opp i kirker og trappene ned inn gjennom vertikalt stablede arkitektoniske smykker krever faktisk sitt. Etterhvert frister det å komme seg til kysten, stupe uti havet og ta en iskald øl. Men aller først er det på tide med en skikkelig tilberedt shawarma! For mange år siden bodde jeg i Saudi Arabia, og blandt de gledene jeg husker best derfra ligger shawarmaen på topp 3. Når den lages med rykende fersk pita, saktegrillet lam eller kalkun (tredt på grillspydet med de feteste stykkene på toppen), løk, tomat, harrissa og rømmesaus. Også i Israel er shawarma typisk street food og fåes kjøpt i enkle restauranter eller gatekjøkkener til en meget billig penge.

Shawarmaen ble introdusert av araberne og jødene som immigrerte fra omliggende land, og nå er de å få kjøpt overalt. Ofte er det roterende spydet plassert helt fremme på gaten. På slike steder får du en shawarma og noe kaldt å drikke for rundt 25 norske kroner. Og på de udekorerte restaurantene hvor man bare setter seg inn for å spise et raskt måltid, introduseres shawarmaen av et titalls nydelige småretter, som er like naturlige å servere før maten der, som brød til maten her hjemme. Smårettene føres ikke på regningen, men shawarma-lunsjen kommer på 40-50 kr per pers inkl drikke. Helt topp, spør du meg.

De nylagde, enkle småtallerkenene (meze) som seiler inn på respatexbordet er generøst fylt opp med snadder, som grillet aubergine med røkt sesamrøre (hummus tahini), sure agurker, marokkansk gulrotsalat, kikerter, vanedannende, litt stramme oliven, tomatskiver og nystekt pita. I Israel serveres maten «rett fra hjertet», nylaget og i rikelige mengder. Det merker vi også når shawarmaen kommer til bordet. Det er alt for mye mat, men kelneren vil ikke høre på innvendinger. «Vi serverer mat fra hjertet», gjentar han med tydelig stolthet for denne elskverdige tradisjonen.
Ethvert måltid du får servert i Israel er forøvrig kosher: mat som er tilbredt innen visse regler fra den jødiske religionen. Vi kjenner gjerne til regelen om å ikke blande kjøttmat og melkemat, men reglene omhandler også vin, slik vi fikk erfare på Flam Vingård. Her kunne ikke den jødiske vinbonden selv velge sine gårdsarbeidere etter kvalifikasjoner, om han skulle få selge sin vin med kosher-sertifisering. Staten velger gode jøder for deg, noe Flams eier ikke finner seg i. Følgelig har han ypperlig, usertifisert vin i sine kjellere. Urettferdig, spør du ham.

417 muh

Jeg husker så godt da jeg var liten og hørte om dem som hadde opplevd å flyte som en kork i Dødehavet, som ligger hele 417 meter under havoverflaten. Derfor gledet jeg meg veldig til å endelig kjenne den unike følelsen på egen kropp, men skuffelsen var total. Kan du tenke deg vann som har 3 dl salt pr liter? Det er ikke bare salt, det er helt vanvittig salt, oljete, tungt og farlig som syre. Får du en sprut i øyet, brenner du bort synet. Svelger du vannet, kan du vinke adjøss.

Å ploppe ut i vannet var for meg langt nifsere enn det var eksotisk. Dessuten var det 40 stillestående grader i luften og godt over 30 i vannet, så har man ikke plagsom psoriasis man vil bli kvitt (vannet er supert mot psoriasis!), er verken behandlingene på Dødehavs-hotellene eller dukkerter i Dødehavet noe legge opp til, synes vi. Vi vil til Rødehavet!

Rødehavet

Turen går til Eilat, en by som befinner seg så sørlig at vi ser over til Jordan og har Egypt og Saudi Arabia et steinkast unna, bokstavlig talt noen ganske få kilometer. Et absolutt overdimensjonert flagg vaier over havnen på jordansk side, og vi kan høre at stoffet smeller som kanoner i vindkastene. Det kan de som bor rett ved siden av flagget også, men de har «vendt seg til lyden nå», hører jeg folk si. På vår side av Rødehavet er det mer idyllisk. I hvertfall på dagtid. På ettermiddagen spilles det så høyt fra et par av utestedene langs promenaden, at det preger livet i hele byen.

Vår guide, som bor i Eilat, sier at dette lydbildet oppleves som øredøvende blant folk i hele sentrum, men at klagene ikke fører frem. Selv kan kan jeg ikke fatte og begripe at ingen har klippet over kablene til monsterhøytalerne for egen maskin. Den dominerende club-musikken er nesten umulig å sovne til, men på et tidspunkt tvinger hjernen seg av, og det blir natt. Jeg anbefaler andre reisende å ikke bo i Eilat, men en nabolandsby på grunn av denne støyen.

Som fisken i vannet...

En ny dag ligger foran oss. Vi skal utforske livet under vann. Første stopp er Underwater Observatory Marine Park med sitt undervannsmuseum, akvarium og haibasseng. Gjennom glassene under vann ser du ut på et fargesprakende korallrev med fisker som fremviser de underligste former og mønstere. Livet i Rødehavet, sett gjennom vinduene her, virker helt konstruert. Eller er det virkelig så vakkert? Vi må ta dette spektakulære i nærmere øyesyn og låner svømmeføtter og snorkel på stedet. Moses Rock, en diger stein under vann bare 6-7 meter utenfor bryggen her har et helt unikt, yrende sjøliv.

BBC har laget en 8 timers dokumentar om livet på og rundt denne ene steinen (!), og vår guide, som har sett filmen sier at den ikke fremviser et eneste kjedelig øyeblikk. Og det var virkelig fantastisk å oppleve snorkling rundt Moses Rock. Det mangfoldige livet under havover-flaten og de friske, fargerike korallrevene virket så tiltrekkende på både meg selv og min reisekamerat Kristian, at vi svært gjerne kommer tilbake for å ta herligheten i øyesyn en gang til, og kanskje ta dykkerlappen i disse omgivelsene! Om du vurderer å ta dykkerlappen, hvorfor ikke reise til Eilat og ta den der? Flere steder holder ukeskurs, som ikke koster mer enn et par-tre tusen kroner.

Svøm med delfiner

En kilometer unna ligger Dolphin Reef, som tilbyr mye mer enn bare strandliv, det er frisk lunsjmat på stranden, for eksempel saftige salater. Siden vi skulle svømme med delfinene og måtte vente litt, bestilte vi en bruscetta med entrecôte. Etter lunsjen møter vi gruppen vår og får en innføring i hvordan man oppfører seg i vann med delfiner. Alle svømmer hånd i hånd, ingen må ta på delfinene. Så var det på med våtdrakter og hoppe til havs, hvor vi ble tatt veldig vennlig i mot av 7 flotte delfiner, som lekte rundt og nøt livet - som oss!

Svøm med delfiner

På Dolphin Reef skulle vi også få oppleve Stalbet on Water, en innendørs bassenglounge vi ikke har sett maken til. Som du ser på bildene er dette stedet inspirert av både India og Indonesia. Det er en utrolig stille og rolig atmosfære på de overgrodde plattåene som er beriket med tepper, puter og barer med varm te og kald vin, som man forsyner seg med etter eget ønske. Legg deg i et av bassengene, nyt den tibetanske munkemusikken som spilles under vann, la deg henføre av det dunkle, levende lyset. Og nyt hvert sekund i det en vakker jente glir opp til deg i vannet og spør om hun kan få lov til å «flyte deg rundt» et kvarters tid. Opplevelsen forteller hver celle i kroppen at livet er til for å leves!

God tur!