Grilling er livet!

Jeg tror at alle har noen spesielle hend-elser som man husker ekstra godt fra barndommen. Noen av dem setter simpelthen så sterke spor at de følger oss trofast gjennom hele livet, gjennom både ungdomsårene, voksenlivet og i alderdommen.

I min barndom, som var uten nevneverdige bekymringer, var det å spise fra en velfylt grilltallerken en av mine aller største gleder. Jeg var så absolutt ingen matmons, men grillmåltidet ga meg en trygghet og nytelse som var vel verdt sin endeløse venting. For det føltes nemlig slik at det tok uendelig lang tid fra grillen ble tent til grillmaten var klar. På den tiden var det jo bare kullgrill som var tingen.

Kullet skulle helles i grillen, tennvæsken skulle trekke inn og kullet skulle brenne så lenge at det føltes som en evighet. Jeg blir faktisk sulten bare av å tenke på det. Barnslig sulten.

Husker så godt de store velfylte bollene med salat, de små bollene med himmelske grillsauser, olivener og ikke minst den kalde brusende drikken i glasset. Det var bare å sitte der, smatte i vei og nyte sommeren mens den trivelige myggen beit som besatt.

Jeg ble, som de aller fleste andre barn, på et tidlig tidspunkt i livet veldig fasinert over hva munnen kunne gi oss av gleder. Først dreide det seg vel mest om det at man kunne bruke munnen til å snakke med. Noe jeg selvfølgelig fremdeles er meget fasinert over og som jeg synes er storartet! De som kjenner meg vet hva jeg snakker om …

Så ble jeg kjent med kysset. Etter hvert fant jeg også ut at vi har evnen til å bruke munnen som registreringsutstyr for smak. Jeg ble en smule undrende og begynte på mitt livs gastronomiske reise.

Undertegnede, en nå litt over middels lang og ung mann fra Sørlandet, har siden den gang brukt mange timer av mitt liv på det jeg kaller kjøkkenlivet, i mitt tilfelle på restaurantkjøkkenet med dets gleder og vreder.

Det å kokkelere profesjonelt har for meg betydd enormt mye. Det å hive seg på bølgen mot stadig ny gastronomisk kunnskap, nye erfaringer med smakskombinasjoner, konsistensbrytninger og møter med spennende, entusiastiske mennesker har vært supert. Etter hvert mestret jeg livet med kniven og det ga meg den dypeste, fineste følelse jeg tror et menneske kan ha, nemlig å skape noe med sine egne hender. Jeg har blitt kokk inn til margen.

Jeg bruker mye tid hver vinter på å lengte etter våren. Tiden da alt rundt oss våkner til liv igjen og menneskene rundt oss begynner å få det riktig gode solskinnshumøret tilbake. Det er igjen på tide å sette grillen ut der den hører hjemme. Grillen, den absolutte nødvendighet, den som skaper så enormt mange gode matstunder.

Jeg smiler fra øre til øre hver dag nå. Grillen brukes flittig og praktisk talt til alle de varme måltidene som blir tilberedt utendørs. Jeg blir kjempeglad av å stå ute på verandaen med en liten sprudlende sommerøl i hånden, en pinsett i den andre og med god mat som godgjør seg på grillen. Føler meg da som verdens heldigste mann.

Og selv om jeg betrakter meg som en alvorlig gastronomisk opptatt person til vanlig, så spiller det egentlig  ikke så veldig stor rolle hva det er som befinner seg på grillen. Bare det er tilberedt av gode råvarer og at det gir meg et glimt av nostalgi. At jeg elsker å lage mat over en god og varm grill, kommer mange til gode i form av at de ofte blir invitert hjem til oss på middag. De elsker det og jeg elsker det. Sammen elsker vi grillmat.

Blant gryter, stekepanner, kniver og herlige råvarer har jeg ofte søkt etter et svar, en slags konklusjon på hvorfor jeg tok det valget å bli kokk og hva det er som driver meg til å vie så mye av mitt liv på å lage mat til andre. Svaret ligger på min barndoms grilltallerken. I den gode smaken jeg likte så godt.