Overgrep i psykiatrien

E t eksempel fra noen år siden er stor-tingets billighetserstatningsutvalgs vedtak i en sak der en mann søkte opppreisning etter å ha blitt lam i beina etter fastspenning i reimseng på Reitgjerdet sykehus. Billighetserstatningsutvalget presterte å beskrive dette faktum med å uttale at «det ikke kan sies at søker er kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet.»  

Mange eksempler viser at det er pleiere som opptrer forbildelig moralsk og ikke psykiatere, psykologer og makthavernes jurister. Det er nok å nevne Juklerødsaken, der legenes sensur av ytringer og restriksjoner i bevegelsesfriheten til Juklerød ikke ble akseptert av enkelte innen personalet. Psykiaterne på Gaustad sykehus straffet Juklerød med til sammen 1163 dager utgangsnekt med brev- og besøksforbud fra avdelingen som han var innesperret i. Det var sykehusets mest isolerte avdeling med kastrerte og lobotomerte innlagte som levde under svært uverdige forhold med lite omsorg og pleie. Men enkelte av personalet fikk god kontakt med menneske Arnold Juklerød og reagerte på den umenneskelige behandlingen som legene hadde beordret og som kontrollkommisjonen også gikk for. Pleiere som viste medmenneskelighet ble uglesett i øverste del av sykehushierarkiet der professorer i psykiatri med  høy faglig og etisk «kompetanse» befant seg.
Jeg har mottatt henvendelser fra pleiere som uttrykker maktesløshet ved tvangsbruk. De er redde for å si fra. De frykter trakassering eller at de mister jobben og stempling som medfører yrkesforbud. Innlagtes protester mot tvangsinn-leggelsen blir tolket som tegn på at tvangsvedtaket var korrekt, og dette kan av personalet oppfattes som mangel på sykdomsinnsikt og manglende realitetsorientering. Et eksempel er tvangsinnleggelsen av en ung kvinne og hennes protest med krav om bistand fra menneskeretts-organisasjonen FAMPO. Kvinnen avviste tilbud om å klage til kontrollkommisjonen. I pasientjournalen til kvinnen kan man lese følgende: «Etter at hun fikk forklaring på at hun kunne klage til kontrollkommisjonen, nekter hun for at hun vil gjøre dette fordi hun ikke stoler på det offentlige, men vil få adressen til en privat organisasjon som kan forsvare hennes interesser». Fire dager senere ble det rapportert følgende i journalen: «Hun vil ikke klage til kontrollkommisjonen fordi de er en del av samme systemet som resten av oss».
Få dager etter henvendte kvinnen seg til leder av FAMPO, Dag Hiåsen, som på kvinnens vegne skrev til den aktuelle kontrollkommisjon der grunnlaget for innleggelsen ble bestridt og med presisering at kvinnen skulle ha seg frabedt representasjon av advokat oppnevnt av kontrollkommisjonen. Leder av kontrollkommisjonen henvendte seg til sin advokat.

Den tvangsinnlagte kvinnen representert ved FAMPO fikk tilbakemelding om at kommisjonen hadde oppnevnt egen advokat til å representere henne. Da kvinnen ble orientert om dette, meddelte hun FAMPO at hun ikke ønsket kommisjonsoppnevnte advokat til å representere seg. Den kommisjonsoppnevnte advokat rettet et sterkt angrep mot FAMPO. Advokaten skrev følgende: «Hun har etter vår samtale på ny konferert med organisasjonen, og skal der ha fått beskjed om at hun ikke skal la seg bistå av advokater som er oppnevnt av de "som arbeider for systemet". Advokaten la til: «For egen regning og med min erfaring fra ulike former for arbeid med mennesker med psykiske lidelser, har jeg fått det bestemt inntrykk at klienten er viljeløst manipulert og feilinformert fra nevnte organisasjon».

Kontrollkommisjonens formann ville ikke gi slipp på sin advokat og påklaget dette til Statens helsetilsyn: «Kontrollkommisjonens leder ba meg likevel fortsette å forsøke og ivareta hennes interesser i klagesaken, noe jeg gjorde ved å delta og å prosedere hennes sak i kontrollkommisjonens møte». Dette tilfellet viser at retten til selv å velge advokat eller fullmektig ikke er en selvfølge for tvangsinnlagte i norsk psykiatri.

Klageadgangen for innlagte i psykiatrien er stort sett illusorisk, da vedkommende allerede er diagnostisert som alvorlig sinnslidende (psykotisk). Det den syke deretter måtte foreta seg i form av henvendelser til kontrollkommisjonene, vil lett kunne bli oppfattet som utslag av sykdommen. Muligheten til å forutberegne sine rettslige interesser er minimale.
Rettssikkerhet er et spørsmål om å hindre innleggelser mot pasientens vilje. Alternative ordninger bør tvinge seg fram. En mulig ordning er domstolebehandling med modell fra strafferetten, der det må føres bevis fra ulike parter om det foreligger «alvorlig sinnslidelse.» Forsvareren vil da kunne føre vitner som kjenner andre sider ved tiltaltes personlighet enn de psykiateren kjenner til. Avgjørende for at en slik ordning kan fungere er at det knyttes samarbeid og allianser med personer og grupper som ikke er knyttet til maktapparatet. Overgrep i psykiatrien er først og fremst grunnleggende systemsvikt som omfatter, rettsvesen, kontroll-kommisjoner, helsemyndigheter, politiske instanser, psykiatriens medisinske paradigme og de mektige psykiatere.