Vårens vakreste eventyr

Den virkelige vårfornemmelsen får jeg først når ringene fra en ørret, som tar et insekt i overflaten, brer seg utover et stille vann i Marka. Det inviterer til konsentrasjon, tilstedeværelse og deltakelse. Det markerer slutten på en dvaletilstand og starten på uker og måneder med intens lidenskap. Det inviterer til fluefiske - det mest meningsløse og meningsfulle jeg kan fylle forsommeren med.

Det er en av de siste maidagene. Jeg har tråkket meg et par hundre høydemeter opp fra Hakadal til et langstrakt vann nordøst i Nordmarka. Stanga er ferdig rigget. Klokka er blitt 11 på formiddagen. Det er vindstille og overskyet. Lummert. Kommer det en regnbyge? I så fall er det bra. Lette regnbyger og lite vind er fluefiskevær. Regnbygene har en tendens til å utløse klekkinger. Og når vannet ligger uten en krusning, er det lett å få øye på fisk som vaker. Og det er det det handler om: Vakende ørret.

Ørretens mat består for det meste av insekter som lever det første året av livet sitt på bunnen av vann og elver - det være seg mygg, døgnfluer eller vårfluer. På et gitt tidspunkt svømmer de opp fra grusen eller mudderet som nymfer.

Når de kommer til overflaten, trekker de seg ut av nymfeskallet og forvandles til insekter slik vi ser dem: flyvende i luften med vinger. Det er denne forvandlingen fra nymfer til ferdig insekt vi fluefiskere kaller klekkinger. Det er da småkrypene beveger seg inn på ørretens matfat og fisken viser seg i overflaten i form av vak. Kunnskap om og tilstedeværelse når dette skjer, er essensen i fluefisket. Det handler om å være på rett sted til rett tid.

Jeg venter på at døgnflua med det latinske navnet leptophlebia vespertina skal poppe opp fra vannfilmen og krølle ut vingene sine for så å (forhåpentligvis) bli tatt av en fisk, der jeg sitter og ser utover det livløse vannspeilet. I begynnelsen er det nok bare å få øye på den. For jeg vet at kommer det én, kommer det flere, og er det mange nok begynner ørretene å fatte interesse. Som resten av naturen, er også fiskene potente og grådige nå på forsommeren.

Tre kvarter senere dukker den første opp. I løpet av noen minutter er den blanke overflaten krydret med døgnfluer som står med vingene i været mot den tunge himmelen. Solen er ikke det eneste du kan stille klokka etter når du er ute i naturen. I dette vannet klekker den lille myrdøgnflua støtvis mellom klokka 11.45 og 15.30 hver eneste dag i ukene frem mot midten av juni.

Noen minutters avvik må dog påregnes. Vi er tross alt ute, ikke i et laboratorium. Men er du fluefisker må du ha tiden som venn: hvis ikke har du et stort problem. En bitter mann sa en gang at fluefiske handler 80 prosent om å finne en vakende fisk, 10 prosent om å overliste den og 10 prosent å fortrenge hvor mye tid man har brukt på å finne den. Han refererte da til tørrfluefiske eller imitasjonsfiske - det å lure en ørret til å ta en kunstige flue fordi den tror det er broren eller søsteren til det insektet den nettopp spiste. Ørreten har ofte en rett på matseddelen når den er sulten. Det er som om når vi setter til livs en middag. Den består som regel av en hovedingrediens, eksempelvis torsk - eller biff for den sak skyld.

Å fiske med en flue som ikke likner det fisken spiser, er derfor lite hensiktsmessig - med mindre man vil trigge andre mekanismer hos fisken enn sult. En ørret kan også hugge over noe som beveger seg i eller på vannflaten i ren aggresjon. Å fiske med slike metoder blir som å skyte spurv med kanoner. Vi er tross alt sportsfiskere. Hvordan fisken lures er minst like viktig som å få flest fisk på land. Ergo: Klekker den lille myrdøgnflua og fisken begynner å beite på den, presenterer jeg en flue som likner denne.

Som alle andre insekter, forandrer myrdøgnflua både form og utseende drastisk i løpet av de 10 til 20 sekundene det tar den å forvandle seg fra en vrikkende liten nymfe som lever i vann, til et flyvende insekt. Ofte er den mest sårbar og lettest bytte for fisken i det den trekker seg ut av nymfeskallet og bretter ut vingene. Skal jeg lure fisken til å ta, må flua jeg bruker også se ut som en tilnærmet kopi av akkurat dette stadiet hos insektet. Komplisert? Vel, ikke verre enn at folk som vil ha biffen rå, sjelden spiser den gjennomstekt. En ørret kan være minst like sær.

Å knekke fluefiskets koder er ikke gjort i en håndvending. Riktignok kan du lese deg til tips og råd, men det blir som med golf; umulig å lære gjennom en bok eller på nettet. Kanskje ikke så rart at det står mange ubrukte fluestenger rundt i kott og garasjer. Skal du ha utbytte av fluefiske i vårskogen må du bruke mye tid og gjøre det ofte. Hvis ikke er det bare til frustrasjon og besvær. Ikke rart jeg og en håndfull like gale kompiser har skogsvannene for oss selv på denne tiden av året.