Mesterens mester

Dag Otto Lauritzen, vinneren av Mesterens Mester, i finale mot tidligere vektløfter Stian Grimseth og landslagspiller i fotball Gøran Sørloth, har aldri vært redd for utfordringer og det å «presse strikken». Mottoet ser ut til å være at alt er mulig, bare man vil det sterkt nok. Uten å drive konkurransetrening og uten å ha trent spesielt på det, sprang han fem kilometer på Politiskolen på under 16 minutter. I militæret var han blant 25 av opprinnelig 1 000 søkere, som klarte å fullføre utdanningen til fallskjermjeger.

I 1978 var han ferdig utdannet politi. Det samme året satte han seg første gang på en racersykkel, 23 år gammel, og selv med langvarig skade etter beinbrudd året etter, ble han Norgesmester i B-klassen i 1981. Deretter gikk det slag i slag til noe som ble en fantastisk sykkelkarriere.

TV-kommentator og realitystjerne

Etter at sykkelkarrieren var over i 1994, 38 år gammel, ble Dag Otto Lauritzen ganske snart hentet inn som kyndig og dyktig ekspertkommentator innen sykling. Hver sommer under Tour de France kan vi blant annet se at han, gjerne på sykkelsettet, viser fram de vanvittige fjellovergangene som må bestiges under rittet. Før NRK-programmet Mesterens Mester, var han også med i TV2's storsatsing, Skal vi danse, der han kom på en svært respektabel tredje plass. Vi er nysgjerrige og lurer på hva som gjør at han har så mange talenter:

- Først og fremst har jeg alltid vært glad i utfordringer, og er ikke redd for å dumme meg ut. Jeg tror jeg har en sterk vilje, og liker ikke å høre at noe er umulig. Selv om jeg ikke drev konkurranseidrett før jeg passerte 23 år, har jeg alltid vært aktiv og holdt meg i form. Jeg likte å holde på med mange ting, og en av mine kjepphester i dag er at barna ikke må spesialisere seg i for tidlig alder. Jeg hoppa på ski fram til jeg var 14 år, selv om jeg voks opp i snøfattige Grimstad. Som så mange andre, prøvde jeg meg på fotball, men var håpløs - jeg var best uten ball. Jeg var heller ikke redd for å prøve meg på mange andre ting.

Men hvorfor tror ble du så god på sykkel?
- Sykkelen ble i tidlig alder en kjær venn, da jeg hadde behov av å være stadig på farten. Blant annet syklet jeg med aviser fra jeg var 12 år. Jeg brukte gamle herre- og damesykler, men lagde også mine egne sykler fra tid til annen. Jeg syklet med to avisruter før skolen og en etter!

Hvordan ble du med i Mesterens Mester?
- NRK spurte meg, og da kunne jeg rett og slett ikke si nei. Jeg var litt usikker på hvordan programmet kom til å bli, for det var lagt opp til at man kunne danne allianser og spille et spill. Heldigvis skjedde ikke dette. Ingen dannet lag for å kvitte seg med konkurrenter, og de to dårligste møttes alltid i utslagningsduellen. Dette er vel typisk norske toppidrettsutøvere: det handler om å vinne på de rette premissene og vise god sportsånd.

Utedo til 17 års alder

Dag Otto voks opp under enkle kår i Grimstad, og hadde blant annet utedo fram til han var 17 år gammel. De hadde ikke telefon eller mye luksus. Dag Otto tror at dette er en av grunnene til sitt store pågangsmot og standhaftighet.
- Jeg ble tidlig kjent for aldri å gi meg, og tror selv at viljen er min sterkeste egenskap. Å vokse opp under enkle kår, der man selv må bidra mer for å få livet slik man vil, har vært positivt for meg både som menneske og idrettsutøver. Jeg var alltid standhaftig med treninga. Hadde jeg bestemt meg for å gjennomføre den, lot jeg for eksempel ikke litt vind eller regn stoppe meg. Dette var for øvrig kanskje en viktig grunn til at jeg var spesielt god under sykkelritt som gikk under tøffe værforhold. Jeg har evnen til å pine meg, selv om jeg alltid passer på å bruke fornuft.
Under en konkurranse i programmet Mesterens Mester svimte du av to ganger etter å ha fått hodet opp i strømledninger.

Var du aldri inne på tanken at dette ble for mye av det gode?
- Nei, jeg kunne ikke trekke meg da jeg var så nær finalen. Jeg likte faktisk denne hinderløypa svært godt. Det minte meg litt om det jeg gjennomgikk i militæret. Jeg synes at når gamle toppidrettsutøvere møtes til kamp, skal det ikke bare være «kjære mor»-øvelser. Litt smerte er jeg vant til fra mine dager som fallskjermjeger og syklist.

Sen sykkeldebut

Etter å ha prøvd en racersykkel for første gang i 1979, 23 år gammel, i et sykkelritt over 130 km, var Dag Otto helfrelst på sykkel. Sykkelkarrieren fikk seg en knekk nesten før den var i gang. I juni 1980 kom han ut for en alvorlig fallskjermulykke, men han slapp unna med en sterkt skadet høyrefot. Legene fortalte at det var sannsynlig at foten kom til å bli stiv, men Dag Otto nektet å tro på dette og bestemte seg for å motbevise legenes pessimisme. Som et delmål på veien veddet han med en kamerat om at han skulle gå til Kristiansand på krykker - en avstand på 65 km! Allerede 10 uker etter ulykken gjennomførte han denne utrolige prestasjonen. Etter lang opptrening klarte han etter hvert også å begynne å sykle igjen, og bare litt mer enn et år etter ulykka ble han Norgesmester i B-klassen. Da gikk det slag i slag. Han ble hentet til Glåmdal Sykkelklubb i Kongsvinger, og fikk den dyktige og kjente, Stein Johnsen, som trener. I 1983 hadde han bygd seg grundig opp, og begynte å konsentrere seg mot OL året etter - målbevist som alltid. Han fikk permisjon fra politiet, og syklet både for Glåmdal Sykkelklubb i Norge, og amatørlaget til Peugeot i Frankrike, ACBB.

Satsingen ga resultater, og han kunne feire en fantastisk bronsemedalje i OL i 1984, men allerede året før hadde han blitt Nordisk mester. Nordisk mester ble han også i OL-sesongen 1984, men ikke mindre imponerende var det at han ble tok sølv i Nordisk allerede i 1982 - året etter comebacket. Etter OL-bronsen ble Dag Otto proff i Peugeot, forløperen til Credit Agricole, som Thor Hushovd syklet for før. Karrieren fikk en absolutt topp, da han vant den hardeste etappen i Tour de France i 1987 - den såkalte kongeetappen. Dette har gjort Dag Otto udødelig i store deler av sykkelverdenen. Totalt deltok han i imponerende åtte Tour de France, men var kanskje enda bedre i enkeltritt. Han har flere NM-titler og har vunnet tradisjonsrike sykkelritt i Europa. I 1990 mener han selv, men også mange andre, at han veltet fra en sannsynlig gullmedalje under VM i Japan, bare ca 7 km før mål. I VM i Oslo i 1993 fikk han en sjuende plass, før han la opp som proffsyklist etter sesongen 1994. Da hadde han vært proff i 11 sesonger.

Hvordan trener syklister

Profesjonell sykling er uten tvil en av verdens hardeste idretter. Under de største og mest prestisjetunge sykkelrittet, Tour de France, som går over 21 dager, har de for eksempel bare to fridager. De fleste dagene innebærer 5-7 timer tøff sykling. Det er svært interessant å vite hvordan syklistene trener for å kunne takle dette nesten umenneskelige kjøret.
- Sesongen varer vanligvis fra januar til oktober, men jeg vet at for eksempel Thor Hushovd ikke begynner før i februar. Etter sesongslutt er det vanlig å ta 2-4 uker helt fri fra sykling, selv om de fleste driver med andre aktiviteter også i denne tida. I sesongen er syklister vanligvis forsiktige med å drive med for mye andre aktiviteter, siden sykling er så tidkrevende og man har behov av spesielt god restitusjon. Før i tida var det i Norge vanlig å bruke spesielle ruller, der man syklet innendørs på vanlige sykler oppå ruller som gikk rundt. I dag er ruller ut, og er gjerne erstattet med spinning. Spinning er en bra treningsform, men man skal likevel være oppmerksom på at det er en del forskjeller fra spinningsalen til landeveien. For å få avbrekk i treninga, er det heller ikke uvanlig å trene med Mountainbike MTB - gjerne med piggdekk om nødvendig.

Trener for hardt

- De fleste som satser på sykling, trener for mye hardt eller halvhardt. Dette er noe både jeg og Thor Hushovd kaller "lapskaustrening". Kroppen blir rett og slett presset for mye hele tida, og man får ikke maks utbytte av treninga. Det er mye bedre å variere mellom lette og tøffe treninger. Trening skal være lystbetont, og handler ikke om å kjøre seg i «kjelleren» i hver treningsøkt. Er det hardt, ja, da er det hardt, men man må heller ikke glemme de rolige treningsdagene. I sykling er det ikke nødvendigvis slik at man alltid skal trene med de beste for å kunne presse seg mest mulig. Det kan derimot være lurt å trene med dårligere syklister enn seg selv, og så tilpasse seg deres trening. Rolig trening er mye viktigere enn mange er klar over, og da vil man også mer kunne nyte det sosiale ved å være syklist ute i naturen. Jeg er overbevist om at sjukdom og skader har reddet mang en idrettskarriere. Trener man for lenge hardt, vil man nemlig risikere å bli sjuk og skadet, og da er man nødt til å ta det rolig om man vil eller ei.

Styrketråkk

Innen sykkelsporten har det ikke vært vanlig å trene for mye styrketrening. Det er viktig å finne en balanse mellom vekt og styrke. Styrke er selvsagt viktig, men samtidig må ikke kroppsvekta bli for stor. Dag Otto forklarer:
- For å bygge styrke i beina, er det vanlig med såkalte styrketråkk. Dvs. å sykle med tunge gir i lange, slake bakker. Pulsen bør ikke være over 80 prosent av makspuls. Typiske intervaller varer fra 1-5 minutter. For å finne makspuls bør man bruke løping og ikke sykling, siden det kan være vanskelig å komme opp i makspuls på sykkelen.

Er vanlig styrketrening, for eksempel knebøy, helt uaktuelt for syklister?
- Nei, det vil jeg ikke si, men tradisjonelt har det ikke vært særlig vanlig. Om det har vært brukt, har de i så tilfelle vært mange repetisjoner på lav belastning. Nyere forskning ser ut til å "slå hull" på dette. Ser man på styrkeløftere, som gjerne også må passe vekta si, løfter de tungt med få repetisjoner. Tung trening med få repetisjoner, for eksempel 3-5, bygger mest styrke og mindre muskelmasse, og derfor er det blitt vanligere med denne typen trening blant syklister de siste årene. Personlig har jeg likevel mest tro på styrketrøkk. I min tid brukte jeg litt vekter på mage og korsrygg under veiledning av vår dyktige trener, Stein Johnsen.

Sprintere, som for eksempel Thor Hushovd, trener de annerledes enn andre syklister?
- Styrketrøkk er viktigste treningsformen også for dem. Disse syklistene trener gjerne ekstra mye stabiliseringsøvelser på mage og korsrygg, i tillegg til at de trener en del på maksspurter over 8-10 sekunder med maks belastning.

Restitusjon og kosthold

- Kostholdet til toppsyklister er veldig viktig. De forbruker kanskje 8 000-10 000 kcal om dagen under de tøffeste etappene, og derfor er det viktig å spise mye og ofte - nesten hele tiden. De lengste etappene varer i 6-7 timer og man er nødt til å spise ganske mye også i denne perioden.

Er syklister kun opptatt av karbohydrater, eller spiser man også en del fett?
- Syklister er ikke redd for verken fett, karbohydrater eller protein, men de er opptatt av matkvalitet og å spise et godt sammensatt kosthold. Under rittene blir det selvsagt ekstra mye karbohydrater. Etter ritt er det viktig å spise så fort som mulig etter målpassering. Da snakker vi mest om vanlig mat med mye karbohydrater, selv om man på dette tidspunktet ikke alltid klarer å spise mye. Etter treninger på under to timer, er man ikke like opptatt av å få i seg mat med en gang. Da dusjer man gjerne først og roer ned litt før man spiser.

Vi nevner en av verdens beste triatleter, Jonas Colting, som vi har skrevet om i Mat&Helse tidligere. Triatlon på topplan er en enda mer ekstrem idrett enn proffsykling, og Colting skiller sterkt mellom hva som spises under konkurranse og det generelle kostholdet. Det generelle kostholdet består av mindre karbohydrater og mer proteiner og fett. Vi lurer på hva Dag Otto tenker om dette.

- Enig i at man skal skille mellom konkurranse/trening og det generelle kostholdet. Med syklistenes store energibehov, er de nesten nødt til å spise en del fett for å få nok energi. Et såkalt lavkarbohydratkosthold med mye animalsk mat, tror jeg imidlertid ikke er så mye brukt i sykkelkretser. Bruk av vitaminer, mineraler, fettsyrer og selvsagt sportsdrikk, er derimot vanlig hos toppsyklister.

Siden sykling er en så hard idrett, er det ikke rart at de har ligget i front når det gjelder restitusjon. For eksempel var de sannsynligvis de første som begynte med rutinemessig massasje som en del av restitusjonen. Massasje har vist seg å være en av få ting som virkelig virker inn på restitusjonen - sammen med mat og søvn/avslapping.
- Alle syklister i et profflag får en times massasje innen to timer etter rittet. Deretter er det superviktig å ta det helt med ro og samle energi til neste dag. Mange ligger på senga store deler av tiden mellom etappene, uansett om man sover eller ei. Dette er ikke bare bra for den fysiske restitusjonen, men også den mentale. Personlig brukte jeg ulike CD'er, for eksempel Willy Reilo, som en form for meditasjon og mental oppbygging under lange sykkelritt. Under slike sykkelritt kan nok mange slite med selve søvnen, siden man er svært gira. Den tredobbelte Tour de France-vinneren, Greg Lemon, sov gjerne bare 4-5 timer hver natt mens sykkelrittet pågikk, men så klappa han gjerne sammen etterpå. De som har evnet til å sove mye og slappe av, har uten tvil en stor fordel.

Tour de France

Med en personlighet som Dag Otto Lauritzen foran oss er vi nødt til å spørre om sirkuset rundt verdens største sykkelritt, Tour de France. Han har erfaring både som syklist, TV-kommentator og turist.
- Som aktiv husker jeg vi var litt redde og engstelige for å kjøre inn i den enorme folkemengden som kranser etappene - det er snakk om mange hundre tusen. I de kraftige stigningene står publikum helt innpå uten noen form for stengsler. Det har vært diskutert å sette opp barrierer, men arrangøren er kommet fram til at man da mister mye av sjarmen og særpreget. Jeg har blitt veltet av publikum, men jeg tror ikke slike ting skjer med vilje, og uansett er det utrolig sjelden dette hender. Det kan av og til være litt ubehagelig å få bøtter med vann kastet på seg, selv om det gjøres for å kjøle oss ned. Man kan nok også skvette litt om man sliter seg oppover fjelloverganger, og plutselig skriker en publikummer deg inn i øret. Alt i alt er det imidlertid en fantastisk opplevelse å være med på dette sirkuset.

Hva da med alle følgebilene og motorsyklene?
- He, he. Selv om det ikke virker slik, er dette til dels kontrollert. Det er kun godkjente ledere og journalister som har lov til å kjøre inne i selve rittet, og dette er personer som har god erfaring. Arrangøren er dyktig til å passe på dette, og det er utrolig sjelden ulykker skjer.