Sønnen min er lydblind

Tenk deg følgende: Du er 4 år og blir spurt «hva har du lyst til å gjøre?». Du vil leke med det nye legoflyet og svarer «leke med legoflyet», men lydene som kommer ut av er uforståelige. Du prøver å si det igjen og igjen, men blir snart lei og frustert og gir opp.

Slik hadde vår sønn det i sine 4 første leveår. Hadde han ikke fått logoped og spesialpedagog støtte ville han fortsatt hatt store problemer med å kommunisere. Et sted på veien mellom hjernens språksenter og taleapparatet går det i krøll og han får ikke alltid uttrykt det han vil. Han er det vi har valgt å kalle «lydblind». Lydblindheten synes ikke på ham, og merkes ikke før dere begynner å kommunisere.

Hva er nå lydblindhet for noe? Det er faktisk ikke noe ord som finnes i en norsk ordbok, men et ord vi fant på for å beskrive den utfordring vår sønn har i dialog med andre. Begrepet fungerer for oss tilsvarende som ordet ordblindhet brukes for å beskrive dysleksi.

Den korrekte diagnose vår sønn har er dyspraksi, men diagnosen gir bare mening for logopeder og spesialpedagoger samt foreldre til barn med denne diagnosen. I vårt møte med hjelpeapparatet og eksperter innen fagfeltet har blitt kjent med ord som fonologiske vansker, dysartri, dysfasi og dyspraksi for å nevne noen.

Til tross for min skepsis til fagterminolo-gien synes jeg at det er viktig å forklare hva dyspraksi er. Og hvor vanlig dette faktisk er. Forskning i England har vist at så mange som 5 prosent av befolkningen kan ha diagnosen dyspraksi. Dyspraksi kan ha mange former og kan omfatte språk/munnmotorikk, sosiale ferdigheter, finmotorikk og grovmotorikk. Taleapparatets fin- og grovmotoriske muskler skal stimuleres i riktig rekkefølge for en ønsket lyd og involverer koordinering av munn, tunge, strupe, lepper, pust og nese. Men husk at de aller fleste lydblinde forstår alt hva andre kommuniserer og like intelligente som andre mennesker.

Utfordringen med å sette en diagnose på en lydblind er at vanskene ofte varierer fra person til person og lydene kan være ulike fra gang til gang. Vår sønns uttale av «sol» som 4-åring hadde tre ulike lyder: «nos», «dos» eller «los». Det var ingen systematikk i hvilken lyd som kom når, men han mente å si «sol» alle gangene! Spesialister har vanskelig for å diagnostisere når man ikke klarer å finne noen systematikk ved testing og dette forsterkes hvis barnet mangler evnen til å uttale noen av lydene.

«Du må være frisk for å være syk og kunne håndtere det offentlige helsevesenet,» pleier hans mormor å si. Det er mye rett i det. Vi har virkelig måtte stå på for å få en riktig diagnose og hjelp. Vi har fått god hjelp av vår fastlege, en nevrolog og pedagogiske leder på storbarn-avdelingen i barnehagen i vår søken etter avklaringer og guiding gjennom det offentlige. Men det har krevet mye innsats å nå gjennom. Dessverre mistet han nesten 2 år med trening på grunn av rotet - feks har jeg ikke tall på hvor mange ganger vi har måttet bekrefte at: Ja han hører godt og ja han har gjennomført hørselstest. Omsider fikk vi en sakskyndig utredning og vurdering, og treningen kunne begynne.

I treningen begynte han å bruke Praxis-alfabetet som er en måte å trene på ord og lyder gjennom bilder. For eksempel er lyden «P» er illustrert med en som puster og peser på vei opp en fjellside. Bildet av lyden «Å» er en linedanser i et sirkustelt der tilskuerne sier «Å». Setter man så sammen «P» og «Å» til lyden «PÅ», illustrert med en fugl som sitter på hodet til en gutt. I overgangen fra barnehage til skole gjennomførte vi et overleveringsmøte som gjorde skolen bedre rustet og vi var også så heldige at logopeden fulgte ham over til skolen.

Gutten vår meget oppvakt, og heldigvis er han tålmodig og vil trene. Han har fått og får kjempegod støtte, trening og oppfølgning fra logopeden, spesialpedagogen og kontaktlæreren som alle er kunnskapsrike og dyktige.
I høst nådde sønnen vår en milepæl da logopeden sa at han for første gang hadde klart å uttrykke alle lydene i fonologtesten - da var han 6,5 år. Om han vil bli helt kvitt sin lydblindhet vet vi ikke i dag. Vårt mål er derfor at han skal få muligheten til å bli så god som mulig.

Har du problemer med å forstå et barn som er lydblind, spør «kan du vise meg det?» Barnet får da muligheten til å formidle og forsterke sine lyder ved hjelp tegn og gjenstander. Det er også viktig at du er tydelig på at det er din feil at du ikke forstår og at det ikke er barnets.

For de som ønsker å få mer kunnskap om lydblindhet anbefaler jeg å kontakte Pedagogiske Psykologiske Tjenester (PPT) i
din kommune eller Norsk Dyspraksiforening på dyspraksi.no eller post@dyspraksi.no.