Revolusjoner psykiatrien

Det er gjort en studie på vev fra mennesker som hadde tatt psykofarmaka (nervemedisin) en eller annen gang i livet. Der fant forskerne medikamentrester. Hvilken skade kan dette gi på lang sikt? Og til tross for økende bevilgninger til psykiatrien står tusenvis av psykisk syke uten hjelp. Det er derfor all grunn til å være åpen for nye tanker og muligheter.

Psykiatritilbudet består for en stor del av medikamentell behandling, og fortsatt tror og mener representanter for psykiatrien mer enn de vet. For eksempel hevdes ofte at serotoninnivået i hjernen er årsak til depresjon, selv om det kanskje bare er et symptom. Hvis vi spør hvorfor serotoninnivået er blitt for lavt, er svaret fortsatt "vet ikke". En psykose kan dempes eller stoppes av et antipsykotisk middel hos noen, men vi vet ikke nøyaktig hva som skjer og hvorfor. Benzodiazepiner kan dempe angst, men reparerer ingenting, og er som permanent løsning betraktet omtrent like bra som Paralgin Forte er mot tannverk.

Psykofarmaka kan redde liv, men de kan også være farlige. Selv eksperter er til en viss grad tvunget til å basere sin medisinering på kvalifisert gjetning pga. av manglende kunnskap om sykdommene og hva som skal til for å behandle dem. Dersom serotonin bare er en del av bildet ved depresjon, er det naturligvis vanskelig å skyte blink ved bare å finsikte på serotonin. Og bomskuddene kan være livsfarlige! Fra 1990 til 2003 ble det i Sverige ble det registrert 34 dødsfall og 3000 alvorlige tilfeller av bivirkninger pga. "lykkepiller". Ansvaret hviler tungt på dem som forskriver medikamenter de ikke vet den fulle konsekvensen av.

Forskningen er ikke omfattende nok. Igjen og igjen blir nye medikamenter lansert som trygge. Etter noen år og flere dødsfall går alarmen. USAs mat- og legemiddelverk FDA hadde for noen år siden en høring der pårørende ga en rystende skildring av hvordan "lykkepillene" førte til selvmord hos deres kjære. Her i landet har de samme medikamentene vært ansett trygge og absolutt å anbefale til barn ned til 8 år. Nå er aldersgrensa økt til 18 år og medikamentene satt under overvåkning.

Bivirkninger og abstinenser undervurderes og forties. Det mangler studier på hva som skjer etter nedtrapping. Et annet omstridt aspekt er lagring av stoffer i kroppen. Den amerikanske Merck-rapporten (utarbeidet av leger) støtter hypotesen om at en del av ingrediensene blir igjen i kroppen. Det er alså gjort en studie på mennesker som hadde tatt psykofarmaka en eller annen gang i livet, og forskerne fran medikamentrester i vevet. Hvilken skade kan dette gi på lang sikt?

Miljøer som systematisk arbeider med nedtrapping, rapporterer om ettervirkninger lenge etter avsluttet medisinering. Hvis pasienten er bedre og vil slanke seg, trene eller få massasje, vil de kunne oppleve overveldende depresjon, angst og søvnproblemer. Dette er symptomer som kan likne på det opprinnelige problemet, og mange kan da lett avfeies med at de har tilbakefall. Men psykofarmaka kan også bli gitt mot for eksempel smerter eller søvnproblemer. I slike tilfeller kan pasienten bli sittende igjen med en psykisk lidelse som rett og slett er skapt av medikamentene. I tillegg til psykiske symptomer kan en se helt konkrete, kroppslige kjennetegn som kanskje ikke er så lett å bortforklare: Smerter etter for eksempel Seroxat, et gjenklistret øye etter Haldol, prikking og nummenhet i hender og føtter etter Fontex, synsforstyrrelser og skuldersmerter etter Effexor. Mange år etter bruken rapporterer mange at de gjenkjenner bivirkningene. Dersom slike funn blir offisielt bekreftet, vil det sende harde rystelser gjennom psykiatrien slik vi kjenner den.

Kanskje medisinene da blir satt på vent og en heller kan begynne med å spørre som veterinærene alltid har gjort: hva har dyret spist? Dessuten: hvilken strategi ønsker pasienten? Medikamenter eller kvalifisert behandling med vitaminer, mineraler og aminosyrer?

Flere og flere leger med erfaring fra begge strategier sier at et bredspektret kosttilskudd kan være like effektivt eller bedre enn nervemedisin. Men de "etablerte" sier at det ikke er bevist. Dersom forskningen hadde vært styrt av hensynet til pasientene, hadde den vært rettet mot årsaken til, og løsningen på, psykiske lidelser - og fått slutt på råd som at "du må nok ta medisiner resten av livet". Jeg er overbevist om at årsakene til lidelser som for eksempel schizofreni og bipolar lidelse hadde vært forstått og derved blitt effektivt behandlet for lenge siden, dersom det hadde vært satset. Men hittil er forskningen stort sett overlatt til medisinselgerne.

Hvem skal starte den revolusjonen som psykiatrien er overmoden for?