Stevia - det ideelle søtningsmiddelet

Du har sikkert hørt om sakkarin, cyklamat, acesulfam K og aspar-  tam, som er navnene på noen av disse søtningsstoffene. Dette er kunstig fremstilte stoffer, og etter at disse stoffene nå har vært i bruk i lengre tid, har det dukket opp meldinger som tyder på at det kan gi betydelige helseskader. Likevel brukes de i stadig større omfang.
  Du bør vite at det finnes et alternativt søtningsmiddel som er naturlig, og som er mye tryggere å bruke. Det heter stevia og kommer fra en plante som opprinnelig vokser vilt i Paraguay, men som nå dyrkes mange steder i verden. Alle som lider av blodsukkerforstyrrelser eller som ønsker å begrense sitt kaloriinntak, burde kjenne til de bemerkelsesverdige egenskapene til stevia. Det søte innholdsstoffet i planten er et ideelt alternativ til sukker eller kunstige sukkererstatninger. I tillegg har urten flere terapeutiske egenskaper, og har gjennom bruk i hundrevis av år vist at det er en trygg plante å bruke.
 
Planten Stevia rebaudiana
Oppdagelsen av den søte urten fra Paraguay ble gjort i 1887 av Moiss Santiago Bertoni, en vitenskapsmann fra Paraguay. Han publiserte planten som en art i slekten Eupatorium, som står svært nær Stevia. Slekten Stevia omfatter et sted mellom 120 og 300 tropiske og subtropiske arter i Amerika og ble gitt navn etter P. J. Esteve, en botaniker fra Valencia i Spania. Artsnavnet rebaudiana ble gitt for å hedre kjemikeren Ovidio Rebaudi fra Paraguay, den første som ekstraherte plantens søte innholdsstoffer. Et av disse stoffene som er årsak til plantens søthet, er rebaudiosid, som også er oppkalt etter Rebaudi.
 
Et fantastisk søtstoff
I en studie utført i 1982 ble mer enn 110 Stevia-arter testet for sin søthet. Stevia rebaudiana ble funnet å være den søteste, selv om 18 andre arter også ble funnet å framvise en søt smak. Det er imidlertid godt mulig at det finnes andre Stevia-arter som ennå ikke er undersøkt og som kan være like søte som Stevia rebaudiana.
  Bladene på stevia har av Guarani-indianerne i Paraguay vært kjent og brukt i århundrer som en urt som kunne søte opp bitre drikker som for eksempel maté. Planten er også kalt «sugar grass». Den tradisjonelle måten å bruke stevia på er å la et par blad få trekke sammen med andre urter i en te, og bare ett til to blad er nok til å dekke søtbehovet for de fleste. Alternativt lar man bladene trekke i kokende vann i ti minutter før de siles fra, og så kan vannet brukes som et søtningsmiddel. Moderne teknologi har nå funnet fram til metoder for å ekstrahere stevosid og tørke det, slik at det blir et hvitt pulver som kan brukes på samme måte som sukker.
  Stevia er en urt med en utrolig søtsmak. Dens evne til å virke søtende angis i ulik litteratur å være en sted mellom 70 og 400 ganger høyere enn for hvitt sukker. Stoffet steviosid i stevia har en mild, lakrisaktig smak og er et helt naturlig forekommende kjemisk stoff. Noen personer liker ikke ettersmaken på stevia, andre sier at den ikke er på langt nær så dårlig som av kunstige søtningsstoffer. Noe av det som gjør stevia så interessant, er at det til forskjell fra andre naturlige søtstoffer er helt uten kalorier og ikke medfører økt blodsukker. Det vil heller ikke fungere som næringsstoff for bakterier og gjærsopper i fordøyelsessystemet. En halv til en teskje av flytende stevia gir samme søthet som en kopp med hvitt sukker. Men vær oppmerksom på at stevia ikke vil fungere som søtstoff i gjærbakst, da gjæren krever energi i form av sukker for å kunne vokse.
  Stevia kan, i motsetning til aspartam, imidlertid brukes til annet bakverk da de søte glykosidene i stevia ikke brytes ned ved oppvarming.
 
Forbudt i næringsmidler
I USA oppnådde stevia på 1980-tallet stor popularitet som et naturlig søtningsstoff, og ble brukt i en rekke produkter. Men i 1991 erklærte FDA (Food and Drug Administration) at stevia ikke var egnet som tilsetning til mat. Mange mener at dette skjedde fordi urten utgjør et naturlig, kraftig, billig og ikke patenterbart søtstoff, og derfor kunne være truende for farmasøytisk fremstilte søtstoff som aspartam, Cyklamat og ausulfam K . Det var i alle fall etter press fra et stort næringsmiddelfirma at dette forbudet kom. I 1995 ble det lempet litt på restriksjonene, slik at stevia nå kan selges som et kosttilskudd, men det er fremdeles ikke tillatt som ingrediens i fabrikkfremstilte matvarer verken i USA eller Europa. Også i Norge selges stevia kun som et kosttilskudd og fås kjøpt i flytende form eller som pulver i helsekostforretninger. Det er dyrt, men når man vet hvor lite som trengs av stevia for å få søtsmaken, vil det ikke gjøre stort utslag på husholdningsbudsjettet om man erstatter en del av sukkeret eller de kunstige søtstoffene med stevia.
 
Stevia som medisin
For personer som lider av diabetes, for lavt blodsukker, høyt blodtrykk, overvekt eller kronisk soppinfeksjon vil stevia være det ideelle søtningsmidlet. Det har alle de gode egenskapene til de andre søtningsmidlene, men ingen av de negative. Stevia kan tilsettes en lang rekke forskjellige matvarer uten å tilføre energi eller påvirke skjoldbruskkjertelen og binyrene. Det kan hjelpe med å dekke søthungeren uten å forandre blodsukkerverdiene eller tilføre ekstra kilo til kroppsvekten.
  De innfødt i Paraguay bruker tradisjonelt steviate til å regulere blodsukkeret. Avkok av stevia for diabetes er vanlig og lages vanligvis ved å koke eller trekke bladene i vann. Kliniske tester, sammen med erfaringer fra brukere, kan tyde på at stevia faktisk kan hjelpe til å normalisere blodsukkeret. Av den grunn blir urten, eller ekstrakt av den, i noen land anbefalt som en aktuell medisin for personer som lider av diabetes eller for lavt blodsukker. Nylige undersøkelser har vist at stevia kan øke glukosetoleransen samtidig som det reduserer blodsukkerverdiene. Det er antatt at det bare er forstyrrede blodsukkerverdier som responderer på steviaterapi, mens normale nivåer ikke blir påvirket. Men hvis du har diabetes og bruker dette søtningsmidlet, bør du nok holde et øye med blodsukkerverdiene dine, slik at du eventuelt kan regulere bruken av medisin.
 
Trygt å bruke
Minst en studie har vist at stevia ikke forårsaker tannråte, men snarere virker beskyttende på tennene. Det betyr at det kunne vært brukt som et naturlig søtningsstoff i drops, tyggegummi, munnvann og til og med i tannkremer. Steviosid kan passerer gjennom menneskets fordøyelsessystem nesten uten å bli omsatt og har vist seg ikke å være giftig. Det er heller ingen indikasjoner på at stevia kan være kreftfremkallende. Stevia regnes derfor som temmelig sikkert å bruke. Ved dyreforsøk der dyrene er foret med store mengder stevia, fant man ingen bivirkninger. Dyreforsøk har også vist at steviosid ikke påvirker noen organer i nevneverdig grad. Det kan nevnes at det i Japan i 1987 ble konsumert 170 tonn stevia, uten at det ble rapportert om noen form for bivirkninger. Likevel blir det anbefalt å bruke stevia med noe forsiktighet. Folk i Paraguay bruker urten som prevensjonsmiddel, og en rapport publisert i 1980 beskriver redusert fertilitet hos mus som ble behandlet med stevia. Så hvis du venter barn eller ønsker å bli gravid, bør du kanskje ikke bruke stevia.
  Mange indianerstammer i Sør-Amerika har brukt stevia i hundrevis av år, også før Colombus fant Amerika. Steviaplanten har vært dyrket som kulturplante i ca. 100 år, og i våre dager dyrkes den nå kommersielt i Paraguay, Brasil, Uruguay, Sentral-Amerika, Israel, Kina, Thailand, Japan og Korea. Ekstrakter av stevia utgjør en viktig del av markedet for naturlige søtningsstoffer i Japan og brukes der i en rekke matvarer, i sukkerfrie tyggegummier og i lettversjonen av Coca Cola.
 
Dyrke stevia i Norge?
Siden steviaplanten kommer fra et subtropisk område, er den ikke hardfør nok til å kunne overvintre utendørs i Norge. Jeg har imidlertid dyrket den som en ettårig plante som fikk forkultur i veksthus, og plantet en del planter på friland (på Nordmøre) om sommeren. De plantene som fikk stå inne hele tiden, utviklet seg imidlertid best. De ble i løpet av sommerhalvåret nesten en halv meter høye og hadde da rikelig med svært søte blad. Stevia er derfor en plante som nok ikke kan oppnå særlig popularitet som hageplante her i landet, men som en kulinarisk potteplante er det verdt å gjøre et forsøk. Hittil har det største problemet vært å få tak i plantemateriell. Man kan få kjøpt frø men det har vist seg å være vanskelig å få frøene til å spire. Har man først fått tak i en plante, er imidlertid stiklingsformering den sikreste måten å skaffe seg flere planter på.
Stevia vokser i naturen på litt fuktige plasser, og man bør derfor huske på å gi plantene nok vann. Bladene høstes på en solvarm dag og tørkes raskt ved en varme på opptil +700 C. Størst kommersiell dyrking foregår i dag i landene Japan, Sør-Korea og Taiwan, hvor det også selges mange forskjellig produkter laget av planten. Hvis stevia hadde latt seg dyrke i større omfang i Norge, kunne det blitt bra butikk. Et enkelt regnestykke er gjort i Canada. I et dyrkingsforsøk ble stevia dyrket med en planteavstand på 30 cm, noe som ga en avling på 300 kg blad pr. dekar. Med et steviosidinnhold i bladene på 10,5 prosent, og hvis vi regner steviosid for å være 210 ganger søtere enn sukker, ville det ha gitt en produksjon av søtstoff som tilsvarer 6,6 tonn sukker pr. dekar!