Se opp for flått!

I norsk natur finnes det for eksempel en rekke planter og sopper som er giftige, og særlig små barn kan være utsatt dersom de skulle finne på å spise av dem. Husk å kontakte Giftinformasjons-sentralen dersom ulykken skulle være ute.  
I havet finnes det organismer som kan være ubehagelige eller farlige, dersom man skulle få nærkontakt med dem, for eksempel en fisk som fjesing, kråkeboller eller brennmaneter. I kyst- og skogområder kan man bli bitt av hoggorm, stukket av insekter eller (sjeldnere) bli angrepet av kyr eller andre store pattedyr. Mer vanlig er mindre skader eller smerter etter fall eller bitt, fallulykker etter klatring og drukningsulykker, som rammer et titalls personer hver sommer (se «Fagredaktørens hjertesukk» i Mat&Helse 5/2009).

Hoggormbitt er sjelden livstruende for voksne, men barn, eldre, syke og gravide er oftere utsatt for alvorlige reaksjoner enn friske voksne. Minst 30 prosent av hoggormbittene er tørre uten giftavgivelse og uten reaksjon. En annen fare er bitt av flått. Dette gjelder særlig i kystnære strøk, men de siste årene har også flåtten trukket innover i landet. Flåtten kan overføre smitte av en rekke typer sykdomsframkallende organismer.

Forskning indikerer at langvarige borreliainfeksjoner kan være meget alvorlige og vanskelige og behandle. Det ser også ut til at slike infeksjoner kan være en av flere underliggende årsaker ved bl.a. Alzheimers sykdom, ME (kronisk utmattelsessyndrom), multippel sklerose og psykiske lidelser.

Kronisk borreliose forblir ofte udiagnostisert blant annet fordi de testene man bruker i helsevesenet for å undersøke dette, ikke fanger opp sykdom som følge av flåttbitt, ganske enkelt fordi symptomene er lite kjent. Et annet problem er at negative antistofftester ofte fortolkes som bevis på at borreliose ikke er årsak til aktuelle sykdomssymptomer. Med negative antistofftester menes her at blodprøver ikke har klart å påvise at kroppen har dannet forsvarsmolekyler (antistoffer) mot borreliabakterier. En rekke personer som faktisk har borreliose, får derfor ingen diagnose, og mørketallene kan derfor antas å være store.

I dette sommernummeret har Mat&Helse valgt å gi en grundig oversikt over historikken til borreliose, hvordan smitten overføres til mennesket, hvordan sykdommen utarter seg, hvilke lidelser den kan føre til og hvordan sykdommen kan diagnostiseres og behandles. Når det gjelder diagnose og behandling, skal vi både diskutere det norske helsevesenets tilbud og tilnærming fra leger med en mer helhetlig måte å undersøke og behandle kronisk borreliose. Til slutt skisserer vi eksempler på hvordan borreliose kan behandles med energimedisinske teknikker.

La ikke de skisserte farene utendørs gjøre at du holder deg hjemme og inne. Statistikken viser nokså entydig at risikoen for ulykker er størst i hjemmet. La deg derfor inspirere av vår innsikt om friluftsliv i nr. 5/2009 og kom deg ut så mye som mulig, i all slags vær. Det er det mye helse og trivsel i! Men bruk sunn fornuft når det gjelder de farene som potensielt befinner seg utendørs. Dessuten kan man sikre seg ved å ta med et lite førstehjelpsskrin med nødvendige medisiner, inkludert noen titalls gram vitamin C i pulverform og vann, siden vitamin C kan motvirke forgiftninger og dempe allergiske reaksjoner. God sommer!

Flåttoverførte sykdommer!

Sykdommen borreliose forårsakes av ulike varianter av bakterien Borrelia overført til mennesker, hovedsakelig fra skogflått. Utbredelsen av flått øker i vårt land, og stadig flere blir bitt av denne midden. Kunnskapsnivået er lavt blant folk flest. Helsevesenets tilbud er mangelfullt, og innen forskningen på området er mange sentrale problemstillinger uavklarte.

Sykdommens navn er offisielt Lyme-borreliose, her kalt borreliose. Navnet stammer fra en liten epidemi av sykdom hos barn i byen Lyme i Connecticut på østkysten av USA i 1976. Da ble det rapportert om sammenheng mellom flåttbitt, et spesielt, ringformet hudutslett (erythema migrans) og et klinisk bilde med nedsatt allmenntilstand og leddgikt hos barn. Borrelia burgdorferi er en korketrekkerliknende, spiralformet bakterie, en såkalt spirochet. Den ble isolert og erkjent som årsak til sykdommen i 1982, og bakterien ble påvist i Europa i 1983. Den er oppkalt etter forskeren Willy Burgdorfer, som påviste bakterien første gang.

Overføring til mennesker

Borreliabakterien overføres primært til mennesket etter bitt av skogflått (Ixodes ricinus). Flåtten er ikke som mange tror et insekt, men en midd. (Den har bl.a. fire par bein, mens insekter har tre par.) Det er imidlertid også kjent at noen blodsugende insekter (klegg, mygg) kan overføre bakterien.
I Norge anses rundt en firedel av nymfene og halvparten av de voksne flåttene å være smittet.
Smitterisikoen ved flåttbitt anses generelt å være liten. I et område med mye flått i Sverige førte bare om lag 0,5 prosent av flåttbitt til sykdom, mens studier fra andre land har vist opp til 3,2 prosent. Mange fagfolk har antatt at flåtten som regel må sitte på minst ett døgn for at bakterien skal overføres, men i EU kjennes til at smitte kan overføres etter noen timer. Det er imidlertid ingen rasjonell grunn til at det skulle ta lengre tid å overføre smitte i Norge enn sør i Europa. Generelt gjelder at jo lenger en infisert flått sitter på, desto større er sannsynligheten for at den overfører smitte.

Symptomer

De fleste som ferdes i flåttutsatte områder, vil bli bitt flere ganger i året. Hvis man ikke er spesielt oppmerksom, vil man bare unntaksvis bli oppmerksom på bittet, nettopp fordi flåtten skiller ut et bedøvende enzym når den skal suge blod.
Borreliainfeksjon kan gi en lang rekke sykdomsbilder med involvering av hud, nervesystem, hjerte og ledd, til dels etter lang tid. Det vanligste symptomet er det tidlige ringformede og røde hudutslettet ved bittstedet, som utvider seg etter hvert. Dette er ansett å være det sikreste tegnet på en infeksjon. Medisinsk behandles erythema migrans med antibiotika, og videre utredning og kontroll anses av helsevesenet å være unødvendig.
Uheldigvis er det langt under 50 prosent som får eller blir oppmerksomme på utslettet som er typisk for infisert flåttbitt. Lite karakteristiske utslett kan også oppstå og føre til problemer med å diagnostisere sykdommen, eller utslettet kan utvikles forsinket i forhold til det som er mest vanlig. Hos det mindretallet som får utslett, vises det normalt 2-30 dager etter bitt med smitte, mens forsinkede utslett kan komme opp mot 100 dager etter. Forsinkede symptomer kan føre til at infeksjonen behandles i en sen fase eller ikke i det hele tatt, noe som kan føre til kronisk infeksjon.
Vanligvis påvirkes hud, muskler, skjelett, nervesystem, hjerne, hjerte og ledd, men også karsystemet, nyrer, lever, bronkier, lunger, lymfesystemet, øyne, kjønnsorganer og mage/tarm kan påvirkes. Dessuten kan alle vev og organer infiseres, da bakterien raskt spres over hele kroppen. Sykdomsbildet ved borreliose er gjerne variert, selv om en vedvarende utmattelse er en typisk fellesnevner. Det er vanlig at pasientene får søvnforstyrrelser, og mange får forstyrrelser i hjertets funksjon eller med temperaturreguleringen. Siden borreliabakterien kan forårsake så mange ulike symptomer, vil sykdomsbildet variere sterkt fra pasient til pasient. Ingen får alle symptomene.
Det som omtales som borreliabakterien, består av minst 12 ulike genetiske varianter (genotyper) eller genoarter, hvorav bare tre er patogene (altså sykdomsframkallende) for mennesket: Borrelia burgdorferi, B. afzelii og B. garinii. De ulike genetiske variantene gir ulike reaksjoner på forskjellige vev, og dette vil ofte føre til forskjellige symptomer. B. afzelii fører oftest til hudinfeksjon (acrodermatitis chronica atrophicans), B. garinii til nevrologiske symptomer og B. burgdorferi til leddproblemer (som leddgikt, kalt Lyme-artritt), men alle tre typer kan gi alle symptomer. De kan også alle forårsake det typiske hudutslettet erythema migrans. I tillegg er det en viss sjanse for å bli infisert med mer enn én variant, noe som vil gi et mer uoversiktlig symptombilde.

Laboratoriediagnostikk

Ifølge internasjonale kriterier kreves støttende laboratoriefunn for sikker diagnostikk av borreliose i stadium 2 og 3, men laboratoriediagnostikken ved mistanke om borreliainfeksjon kan være problematisk og en utfordring i praksis. Å påvise bakterien direkte ved dyrking i et vekstmedium og polymerasekjedereaksjon (PCR) anses som diagnostisk gullstandard, men nytten av slike teknikker anses å være lav i klinisk hverdag. (PCR er en teknikk for å lage millioner av kopier av en bit med DNA.) Dyrking og PCR er best ved hudprøver fra pasienter med det typiske hudutslettet erythema migrans og hudsykdommen acrodermatitis chronica atrophicans, men disse diagnosene stilles først og fremst ut ifra det kliniske bildet, og behovet for supplerende undersøkelser er lite. I Norge gjøres ikke PCR-test rutinemessig for å diagnostisere Borrelia, men ved Sykehuset i Vestfold gjøres det på enkelte prøver gjennom en egenutviklet metode. PCR-teknikken utvikler seg imidlertid raskt, og flere laboratorier kan nå rapportere om høy sensitivitet ved bruk av PCR for DNA fra borreliabakterien. Disse analysene blir i hovedsak gjort på blod og har god treffprosent. Flere utenlandske laboratorier tilbyr "sanntids" PCR-undersøkelser.
Når kroppen angripes av en bakterie, vil det etter hvert dannes antistoffer mot denne. Disse kan påvises i blodprøver og/eller ryggmargsvæske. I det offentlige helsevesenet brukes flere forskjellige blodtester som angis å være relativt like. Tolkningen av antistofftester kan imidlertid være vanskelig. Blant annet kan antistoffene mangle både i blod og ryggmargsvæske i tidlig sykdomsfase, og dersom man starter antibiotikabehandling tidlig i forløpet, kan dette muligens hindre kroppen i å danne antistoffer. Fra offisielt hold angis det at blodanalysene av borreliose i dag fanger opp 20-50 prosent av borreliaantistoffer i stadium 1, 70-90 prosent i stadium 2 og 100 prosent i stadium 3. Enkelte eksperter påstår imidlertid at antistoffreaksjonen avtar for langvarig syke, og at det bare er de færreste med kronisk borreliose som får utslag på antistofftestene. Her er altså oppfatningene i strid med hverandre. Men ny, upublisert forskning indikerer at det ved mikroskopi er mulig å påvise borreliabakterien hos pasienter også etter lang behandling. Dette gjelder pasienter som ikke får utslag på vanlige antistofftester. Dette tyder på at det offisielle synet kommer til å måtte revurderes.

Immunsystemet

Et annet problem er at selve borreliainfeksjonen undertrykker immunsystemet, slik at det ikke får gjort jobben sin skikkelig. Dermed blir det dannet færre antistoffer, noe som gjør det vanskeligere å påvise infeksjonen. Dette er særlig et problem når man skal undersøke om en person lider av kronisk borreliose.
Hvis en klinisk vurdering gir liten grunn til mistanke om borreliose, anser mange det som mindre avgjørende om man påviser antistoffer i en blodprøve eller ikke. Offisielt anbefales derfor ikke å bruke antistofftester som screening ved uklare sykdomsbilder. Testen kan heller ikke brukes til å vurdere effekter av behandling.
I tillegg til dette kan borreliabakterien ved ugunstige livsbetingelser, for eksempel antibiotikabehandling, gå over i et hvilestadium (danne cyster) (se eget oppslag). For å påvise cyster må prøver undersøkes i mikroskop, noe som ikke gjøres rutinemessig.
Det laboratoriediagnostiske tilbudet i Norge for å påvise borreliainfeksjon har vist seg mangelfullt, spesielt når man sammenlikner med hva som påvises ved et meget godt behandlingssenter for flåttbårne sykdommer, Borreliose Centrum Augsburg (BCA) i Tyskland (se eget oppslag). Mens de norske laboratoriene stort sett tester for antistoffene IgG og IgM ved mistanke om borreliose, undersøkes prøvene i tillegg for andre markører ved BCA. I følge ekspertene der klarer standardtestene bare å fange opp 25-30 prosent av tilfellene av borreliose.

Behandling

Jo tidligere behandlingen starter, desto større er muligheten for at pasienten blir kvitt infeksjonen. I dag anbefales behandling med antibiotika ved alle stadier av borreliose. De offentlig anbefalte behandlingsregimene anses å være relativt effektive, særlig for pasienter med ny sykdom (under seks måneder). Dette dreier seg om antibiotikabehandling i 2-4 uker. Hvilket antibiotikum som velges, avhenger av hvordan infeksjonen arter seg for den enkelte pasienten, dvs. pasientens symptomer (hud, ledd, hjerte, nervesystem etc.). Valg av antibiotika avhenger også av hvilken genetisk variant av borreliabakterien man er infisert med.
Det er stor forskjell både mellom og innen genetiske varianter når det gjelder hvilke medikamenter som er mest effektive. Noen fagfolk mener bestemt at det kan være fordelaktig å gi antibiotika lenger enn fire uker til pasienter med kroniske symptomer på borreliose. Begrunnelsen er at borreliabakterien kan være i kroppen lenger enn fire uker, selv når det behandles med antibiotika. Det kan skyldes at de går over i et hvilestadium, beskytter seg ved dannelse av "biofilm" eller gjemmer seg i vev som er beskyttet for antibiotika (se eget oppslag). Tilstedeværelse av borreliabakterien i kroppen lenger enn fire uker er imidlertid ikke vektlagt (eller godtatt) i de retningslinjene norske helsemyndigheter følger.
Den erfarne amerikanske spesialisten på flåttoverførte sykdommer, lege Joseph J. Burrascano jr., har påpekt følgende: Jo lenger en pasient har vært syk av borreliose før behandling settes inn, desto lenger varighet må behandlingen ha, og desto større behov for mer «aggressiv» behandling.

Prognose

Hvis en pasient er behandlet for borreliose, men fremdeles har symptomer eller symptomene er blitt verre, kan dette skyldes tilstedeværelse av andre mikroorganismer enn Borrelia. Det kan være mikroorganismer som Babesia, Anaplasma, Bartonella eller Rickettsia. Hvis individer med borreliose også er smittet av Babesia og Anaplasma, kan dette forverre borreliosen. Dette er påvist i forskning både på menneske og mus. Tradisjonelt trodde man at Babesia, Anaplasma og Bartonella ga akutte, raske og intense infeksjoner, men i virkeligheten kan disse bakteriene gi svake infeksjoner som kan øke alvorlighetsgraden og varigheten av borreliose.
Hvis en kronisk borreliosepasient også er smittet med disse andre mikroorganismene, anbefaler Raphael B. Stricker ved International Lyme and Associated Diseases Society i USA at man først behandler disse andre infeksjonene. Dernest bør det settes i gang antibiotikabehandling av selve borreliosen. Stricker anbefaler også bruk av probiotika (gunstige tarmbakterier) sammen med antibiotika. Dette er også standard behandling ved Borreliose Centrum Augsburg.
De anbefalte behandlingsregimene for folk som nylig er smittet av borreliose, anses som nevnt å være relativt effektive. Dette er gjerne mennesker som har det typiske hudutslettet. For pasienter som har hatt lidelsen i lang tid (f.eks. over år), er imidlertid standard behandling ikke effektiv.
Blant forskere og leger er det omdiskutert om det finnes kroniske borreliainfeksjoner som er karakterisert av økt trettbarhet/utmattelse, nedsatt allmenntilstand, leddsmerter, muskelsmerter og kognitive problemer etter at pasientene er behandlet for borreliose. For eksempel avviser en gruppe eksperter fra USA og Canada at det finnes gode holdepunkter for et slikt syndrom. De går så langt som å advare mot langvarige, potensielt farlige og dyre antibiotikakurer til pasienter med kroniske, uforklarlige plager. Som nevnt mener andre fagfolk at det er gode holdepunkter for å fortsette antibiotikabehandling lenger enn fire uker. Stridens kjerne er om noen av de som ikke blir bra ved standardbehandling, fremdeles har en svak borreliainfeksjon i kroppen. Det er enighet om at noen personer etter behandlet borreliose fremdeles er syke, men ikke om årsakene til slik kronisk sykdom. Det diskuteres også hvilke plager og sykdommer ubehandlet borreliose kan gi.

Avslutning

Selv om det trengs mer forskning, foreligger allerede i dag studier som underbygger at en del kronisk syke bærer på en borreliainfeksjon. Den norske bioingeniøren Øystein Brorson ved Sykehuset i Vestfold har vist i såkalte in vitro-studier (i reagensglass) at borreliabakterien under visse laboratorieomgivelser kan utvikles til cysteformer, altså hvilestadier (se egen sak). Hvis dette også skjer i kroppen, kan det tolkes som bakterienes metode for å unnslippe kroppens forsvarsmekanismer, antibiotikaenes virkninger og andre ugunstige betingelser. Kritiske røster har imidlertid påpekt at dette fenomenet så langt ikke har påvist klinisk betydning.
Også annen lovende forskning er satt i gang både i Norge og utlandet for å avdekke årsakene til infeksjoner hos slike kroniske syke mennesker. Mat&Helse avventer spent utfallet av denne forskningen, noe som sannsynligvis vil kunne føre til bedre behandling av en gruppe kroniske syke pasienter av ukjent størrelse og som ikke får den hjelpen de har behov for. Trøsten er at det er fullt mulig å hjelpe mange (uavhengig av mer forskning), noe vårt oppslag fra Borreliose Centrum Augsburg gir pekepinn om. Der har de både effektive tester og behandling, og vi skal merke oss at behandlingen foregår over mye lengre tid enn hva som er akseptert i Norge.
I sommer kommer mange av oss til å ferdes i flåttbefengte områder i kortere eller lengre tid. Da er det viktig å ta sine forholdsregler og tenke forebygging (se ramme). Husk at jo raskere man fjerner flåtten, desto mindre er faren for infeksjon, og jo hurtigere infeksjonen blir behandlet, desto større er sjansen for å bli frisk med helsevesenets standardtilbud.

Flåttens utbredelse og livssyklus

Det finnes det rundt 700 flåttarter i verden, ni er påvist i Norge. Vanligst er skogflåtten, Ixodes ricinus, som tilhører en familie med 550 arter. Den lever helst i kystnære områder, fra svenskegrensa opp til Helgeland, med størst utbredelse på Sørlandet. Utbredelsen er blitt større de siste årene, kanskje pga. kombinasjonen av mildere klima, gjengroing av kulturlandskap og økt hjortebestand. Det er nå også faste bestander av flått i innlandet.

Flåtten har en livssyklus på gjennomsnittlig tre år og med fire stadier: egg, en seksbeint larve, en åttebeint nymfe og voksen. Mennesket kan få både larver, nymfer og voksne på seg, men larver og nymfer er vanligst. Larver og nymfer trenger et blodmåltid for å utvikles til neste stadium, og voksen hunnflått trenger blod for å legge egg. Blodet hentes hovedsakelig fra smågnagere, fugler, harer og hjortedyr. Eggene klekkes på bakken, og larvene krabber opp på vegetasjonen, der de kan komme seg over på forbipasserende pattedyr og fugler for å suge blod. Etter noen dager er larven full av blod og slipper seg ned på bakken, skifter ut larvehuden i løpet av noen uker og blir til en nymfe som jakter på et nytt vertsdyr den kan suge blod fra. Den slipper seg så ned på bakken, overvintrer, foretar et nytt hudskifte og blir voksen. De voksne hunnene trenger både tilgang til hanner og blod for å få formert seg. På større pattedyr, inkludert mennesket, treffer de hanner og kan suge blod. Deretter lander hunnene på bakken, der de kan legge opptil et par tusen egg. Så begynner livssyklus på nytt.

Hannen suger ikke blod, men også den jakter på vertsdyr for å finne fram til hunnflåttene og fester seg til dem mens de ennå suger blod.

En voksen hunnflått som ikke har sugd blod, er 2-3 mm stor, mens en fullsugd flått gjerne kan bli 10 mm. Flåtten kan ikke drikke, og fordi den får fuktighet inn gjennom porer i huden, er den utsatt for uttørring i tørt vær.
Under blodsugingen av gnagere og fugler kan flåtten få i seg borreliabakterien, mens dette i liten grad skjer ved suging fra større pattedyr som rådyr. Det har vært anslått at mer enn 300 ulike europeiske dyrearter (krypdyr, fugl, pattedyr) kan fungere som vertsorganismer for Borrelia.

Flåtten har ikke øyne, men kan sanse varme, CO2 og smørsyre. På denne måten kan den merke når det er et varmblodig dyr i nærheten som den kan suge blod fra. Flåtten skiller ut et bedøvende enzym når den skal suge blod, og det kan være årsaken til at bare cirka 50 prosent av infiserte mennesker merker at de er blitt bitt.

Andre flåttoverførte sykdommer

I tillegg til bakterien Borrelia burgdorferi, som gir borreliose, kan flått overføre en rekke andre mikroorganismer og patogener. Det kan være bakterier som Anaplasma, Bartonella og Rickettsia, TBE-virus (tick-borne encephalitis), protozoer (encellete dyr) som Babesia og Trypanosoma og nematoder (rundormer).

Bakterien Anaplasma phagocytophilum gir sykdommen human anaplasmose. Noen forskere lurer på om dette kan være en skjult (underdiagnostisert) sykdom i Norge. Infeksjonen er utbredt hos dyr langs kysten av Sør-Norge. Den har vært årsak til alvorlig infeksjon hos drøvtyggere i flere hundre år (kalt sjodogg), men kan også ramme bl.a. hest, hund og katt. Imidlertid er få tilfeller av anaplasmainfeksjon hos mennesker diagnostisert her i landet. Årsaken til dette kan være manglende oppmerksomhet knyttet mot sykdommen, få laboratorier som utfører diagnostikk og/eller infeksjon med lavpatogene varianter av bakterien. Vage kliniske symptomer på mennesket som litt feber og milde influensasymptomer vil ikke i særlig grad bli diagnostisert, dersom det ikke oppstår alvorlige komplikasjoner. Infeksjonen er oftest selvhelbredende, men bakterien kan medføre en alvorlig infeksjon enten alene eller sammen med andre flåttbårne mikroorganismer.

Selv om human anaplasmose i hovedsak arter seg som en mild influensaliknende sykdom, kan den ha dødelig utfall. Man bør derfor tenke på anaplasmose hos pasienter med influensaliknende symptomer 1-3 uker etter flåttbitt. Vanlige symptomer er stivhet, slapphet, muskelsmerter og hodepine, men også om bl.a. anoreksi, leddsmerter, kvalme, tørrhoste og konjunktivitt (betennelse av øyets bindehinne). Det antas imidlertid at de fleste tilfellene av human anaplasmose er selvhelbredende. Sykdommen behandles med antibiotika i minst 12-14 dager.

TBE-virus kan gi hjernebetennelse (virusencefalitt). I motsetning til borrelia-smitte, som sjelden overføres før etter 24 timer, overføres TBE-virus ganske umiddelbart etter et bitt. Det finnes en vaksine mot TBE, men ingen skolemedisinsk behandling. Folkehelse-instituttet mener at risikoen for å få overført TBE-viruset fra flått i Norge er så liten at de ikke anbefaler vaksinen.

Slik blir vi lurt av borreliabakterien

De anbefalte behandlingene for borreliose anses av det offisielle helsevesenet å være meget effektive, særlig ved rask behandling. For pasienter som ikke blir bra eller aldri får noen diagnose, er prognosen langt dårligere, da de fortsetter å slite med kroniske plager som økt utmattelse, nedsatt allmenntilstand, ledd- og muskelsmerter samt kognitive problemer. Hva skyldes dette?

Den korketrekkeraktige, spiralformete borreliabakterien kan endre form hvis livsmiljøet blir ugunstig. Da omdannes den til en cyste, altså går over i et hvilestadium. Dette blir ikke fanget opp av standardprøvene som tas i det norske helsevesenet. Noen forskere mener at slike pasienter fortsatt sliter med borreliainfeksjoner, mens andre forskere mener plagene må skyldes andre årsaker. Denne debatten er ikke avsluttet, men en del forskning kan underbygge at de kronisk syke faktisk sliter med vedvarende borreliainfeksjoner. Poenget er at bakterien kan gå over i cysteform eller på andre måter gjemme seg ved antibiotikabehandling, men gå tilbake til vanlig form når denne avsluttes og livsmiljøet igjen blir gunstig for bakterien.

En forskerpioner i Norge er bioingeniør Øystein Brorson ved Sykehuset i Vestfold. Han har vist i in vitro-studier at borreliabakterien under visse laboratorieskapte miljøforhold kan utvikles til cysteformer, altså hvilestadier. Brorson har overført den spiralformete borreliabakterien til destillert vann. Da omdannes nesten alle bakteriene (95 prosent) til cyster i løpet av ett minutt. Hele prosessen kan lett følges med mørkefeltmikroskop. Etter fire timer finner man ikke lenger bevegelige borreliabakterier. Like fullt er cystene levende, og de kan overleve i lang tid ved romtemperatur, muligens i måneder og år i kjøleskap. Cystene har vist seg å være meget motstandsdyktige mot ulike påvirkninger. Hvis cystene overføres til et vekstmedium, blir de mindre og mer uregelmessige. Etter 24 timer ser man at det vokser ut tynne filamenter. Filamentene vokser i lengde og tykkelse og løsner fra cysteskallet, som i løpet av ca. fem døgn får normal spiralformet bakterieform og bevegelighet.

Flere andre forskere har funnet at borreliabakterien kan omdannes til cyster under ulike stressforhold og tilbake til vanlige spiralformer under gunstig miljø. Forskning har påvist at de hyppigst brukte antibiotika til behandling av borreliose kan indusere cysteformer, særlig hvis konsentrasjonen av antibiotika er lav. Borreliacyster er også påvist i vev fra alle undersøkte individer som er infisert av en spesiell genetisk variant av borreliabakterien.

Hvis man overfører aktive borreliabakterier til et rør med ryggmargsvæske, dannes cyster. Dette går imidlertid langsommere enn i destillert vann og tar fra 1-24 timer. Hvis cystene overføres til et næringsmedium, omdannes cystene til normale borreliabakterier etter 9-17 dager. Dette er relevant i forhold til diskusjonen om det kan være cyster til stede i ryggmargsvæsken hos pasienter med borreliose i nervesystemet (nevroborreliose). Cyster vil lett kunne oversees ved mikroskopi og ved dyrkning ettersom de spirer forholdsvis sent og prøvene lett vil kunne passere som negative dersom de ikke observeres gjennom flere døgn.

Borreliabakterien har flere ulike mekanismer for å omgå vårt immunapparat og antibiotika. Det er derfor rimelig å anta at cysteformer av bakterien kan være en av årsakene til at standard antibiotikabehandling ikke alltid er tilstrekkelig, med en reaktivering av infeksjonen etter avsluttet behandling.

Denne cysteteorien er fremdeles kontroversiell blant borreliaforskerne, og det trengs studier for å avklare om bekjempelse av cysteformer er av klinisk nytte for pasienter med kroniske borreliainfeksjoner.

Borreliose vs. demens

Det er dokumentert at sene stadier av syfilis i nervesystemet (nevrosyfilis) kan forårsake demens. Ny forskning indikerer at også borreliose i nervesystemet (nevroborreliose) kan være årsak til denne og en rekke andre sykdommer.

Den ungarske forskeren Judith Miklossy og hennes forskergruppe i Canada har nylig påvist cyster og perlekjedeaktige former av borreliabakterien i infisert, betent hjernevev hos demenspasienter med langt framskredet nevroborreliose. Dette er helt parallelt med det som er påvist hos enkelte syfilispasienter infisert med bakterien Treponema pallidum. Både borrelia- og syfilisbakterien er spiralformete, såkalte spirocheter, og det ser ut til å være klare likhetstrekk mellom hvordan de kan påvirke hjernen ved kroniske infeksjoner.

De undersøkte demenspasientene hadde langt framskreden Alzheimers sykdom, og påvisning av cyster og perlekjedeaktige former av borreliabakterien i hjernen sier i seg selv ikke noe om årsaksforhold. Men basert på observasjoner, utførte forsøk og kunnskap om hva bakterier kan gjøre i hjernen, er det sannsynlig at langvarig, kronisk borreliainfeksjon, enten alene eller i kombinasjon med andre risikofaktorer, over tid kan forårsake Alzheimers sykdom. Forskning er i gang for å få bedre forståelse av denne muligheten.

Det ser videre ut til å være en sammenheng mellom en rekke andre sykdommer og både nevrosyfilis og nevroborreliose. Dette gjelder multippel sklerose (MS), amyotrof lateralsklerose (ALS), Parkinsons sykdom, psykoser og andre psykiske lidelser. Poenget er altså at slike infeksjoner kan være hoved- eller medvirkende årsak hos en del individer med disse lidelsene, selv om det også her faglig sett er mye som er uavklart. I Norge har flere personer med ME-diagnose (kronisk utmattelsessyndrom) fått påvist kronisk borreliainfeksjon ved Borreliose Centrum Augsburg, og det er studier i gang for å avklare om andre ME-pasienter sliter med kroniske borreliainfeksjoner.

Avslutning

Vi er av den formening at vi kan vente omfattende gjennombrudd i forståelsen av nevroborreliose og hva som kan forårsake disse lidelsene de neste årene. Siden standardtestene som i en årrekke har vært brukt i Norge og andre land, ikke fanger opp mer enn en brøkdel av de som i virkeligheten har borreliainfeksjoner, vil ny kunnskap og bedre tester raskt kunne bidra til økt forståelse og ikke minst adekvat behandling av mange som sliter med kroniske sykdommer. Et annet problem at negative (og upålitelige) tester blir tillagt diagnostisk betydning, slik at mange med borreliose ikke kommer til utredning.

Et tysk behandlingssenter

Borreliose Centrum Augsburg i Tyskland er spesialisert på diagnose og helhetlig terapi av flåttoverførte sykdommer. Også kroniske langtidspasienter får hjelp.

I juli 2006 ble Borreliose Centrum Augsburg (BCA) grunnlagt av to erfarne leger, Carsten Nicolaus og Armin Schwarzbach. Nicolaus er allmennlege som i mange år har konsentrert sin praksis om borreliose, og Schwarzbach spesialist i laboratoriemedisin. BCA tilbyr avansert diagnostikk, et spesialisert laboratorium, omfattende terapi og rehabilitering i ett senter (1400 m2).

Flåttoverførte sykdommer er et sammensatt felt grunnet problemer med å påvise borreliose og kompleksiteten av sykdomsmønsteret. Ved BCA får til og med kronisk syke pasienter hjelp, folk som ofte har gitt opp håpet om et velfungerende liv. Dette angis å være et særtrekk ved BCA. Ved senteret er de også spesielt opptatt av å diagnostisere og behandle andre flåttoverførte mikroorganismer enn borreliabakterien. Grunnen er at en person etter behandling kan ha blitt kvitt en borreliainfeksjon, men fremdeles ikke er frisk grunnet andre infeksjoner. Det kan også være at et flåttbitt gir andre infeksjoner, men ikke borreliose.

Åtte moduler

Behandlingen består av åtte moduler i en helhetlig tilnærming til terapi. For det første bekjempes selve infeksjonen (borreliabakterien) og eventuelle andre samtidige infeksjoner (andre mikroorganismer) med ulike former for antibiotika. For kronisk syke pasienter og for svært syke pasienter vektlegges det at det ikke er tilstrekkelig med antibiotika for å gi en skikkelig tilfriskning.

For det andre endres kostholdet for å redusere betennelsestilstander. For det tredje gis utvalgte kosttilskudd (vitaminer, mineraler, essensielle fettsyrer, probiotika m.v.). Dette underbygger terapien og motvirker eller forebygger eventuelle bivirkninger av antibiotikaene.

For det fjerde tilbys smerteterapi, både for akutte og kroniske smerter. Dette omfatter ulike medikamenter og alternativ behandling som akupunktur, elektroterapi og TENS (transkutan elektronisk nervestimulering).
Som et femte punkt gis komplementærmedisinske terapier som naturopati, homeopati og biologisk medisin enten alene eller i tillegg til antibiotika. Komplementære terapier gis både for å øke antibiotikaenes effektivitet, å styrke immunsystemet, å dempe smerter og å skape ufordelaktige forhold for videre reproduksjon hos borreliabakterien. De gis også for å redusere inflammasjon ved å påvirke cytokiner og balansen mellom Th1 og Th2 (to typer T-celler som er viktige i immunforsvaret). Komplementær behandling gis også for å understøtte funksjonen i bl.a. lever og nyrer, for å fjerne giftstoffer og for å komme i bedre fysisk form.
Som et sjette punkt vektlegges rehabilitering og fysioterapi. For det sjuende får pasientene hjelp til å håndtere stress og tilbud om avslapningsterapi. Disse to punktene omfatter et vidt spekter av komplementære tilbud. Som et siste punkt får pasientene tilbud om mental rettledning til å forandre livsstilen og ta vare på seg selv.

Samarbeid med BMLab

De to tyske legene Nicolaus og Schwarzbach fra BCA holdt foredrag for norske behandlere i regi av BMLab i Oslo i november 2008. Norske BMLab (bmlab.no) har nært samarbeid med BCA og sender prøver dit for å teste om pasienter er infisert av borreliabakterien og andre bakterier etter flåttbitt. Testene ved BCA er mer omfattende enn de standardtestene som tilbys av norske laboratorier.

BMLab og Arenaklinikken er samlokalisert og har et omfattende samarbeid, og en norsk lege og en behandler fra Arenaklinikken hospiterte i våres hos BCA. Planen er å ha et tilsvarende tilbud klart på Arenaklinikken fra i sommer. Dette er godt nytt for nordmenn som blir rammet av flåttoverførte sykdommer.

Borreliose Centrum Augsburg

Adresse: Morellstrasse 33, DE-86159 Augsburg
E-post: service@borreliosecentrum.de
Nettside: b-c-a.de, borreliosecentrum.de
München er nærmeste flyplass, og det går shuttleservice til BCA.

Energimedisinsk behandling

Selv om det ikke er utført systematisk forskning på dette,  er det klinisk erfaring for at borreliose kan behandles med energimedisinske apparater. Det dreier seg om kvantemedisin, biofotonterapi og egenbehandling med frekvensgeneratoren QuickZap.

Behandling med antibiotika kan gi resistente bakterier, så generelt bør disse brukes så lite som mulig. I tillegg kan antibiotika forstyrre tarmfloraen, hvilket tilsier at man gir tilskudd av probiotika (gunstige tarmbakterier) ved bruk av antibiotika. I artikkelen om Borreliose Centrum Augsburg så vi hvordan man kan arbeide helhetlig for å hjelpe mennesker som sliter med borreliainfeksjon, inkludert å gi støttebehandling i form av akupunktur. Her skal vi se på tre eksempler på behandling av borreliose med energimedisinske apparater.

Kvantemedisinsk behandling

Kvantemedisinske behandlingsapparater har informasjon om Borrelia, Bartonella og TBE, men ikke andre mikroorganismer som overføres av flått (Babesia, Anaplasma). Kvantemedisineren Thomas Aksnes i Helse1 forteller at klinikerne der kun har begrenset erfaring med Borrelia. De erfaringene de har fra behandlinger, er imidlertid svært positive, og han kjenner bare til ett tilfelle i Norge hvor de ikke har klart å hjelpe pasienter med borreliose. Han har til og med hatt folk fra USA som har kommet for å få hjelp, blant annet grunnleggeren av en stor helseorganisasjon.

Borrelia finnes i over 12 genetiske varianter, men de kvantemedisinske apparatene har bare informasjon om fem av disse. Aksnes forteller at behandlingen som regel gir respons på alle, selv om én ofte utpeker seg. - Det betyr i utgangspunktet at man med kvantemedisinsk behandling bør kunne ha effekt på alle variantene, men at det vil ta lenger tid om en person er infisert av en variant som ikke er i maskinens database, sier Aksnes. Han legger til at behandlingen av borreliose for øvrig ikke dreier seg om å bruke enkle frekvenser. Det er kompliserte frekvensspektre kombinert med ikke-frekvensbasert informasjon som tilsvarer borreliaens homøopatiske informasjon. I tillegg er en viktig del av behandlingen å stimulere kroppens selvregulerende mekanismer for å ta knekken på borreliabakterien og i tillegg bedre de ubalansene som infeksjonen har skapt i kroppen.

Biofotonterapi

Sommeren 2006 ble Jorunn Østberg (nå 69) fra Hamar bitt av flått. Hun ble diagnostisert tre uker senere på Hamar sykehus. Sykehuslegen var ikke i tvil om diagnosen, da Østberg hadde en hissig hevelse på innsiden av låret. Den var brennende varm og hoven. Legen skrev ut resept på antibiotika, men Østberg meddelte allerede da at hun først ville forsøke alternativ behandling. Hun fikk en rekke behandlinger for borreliose hos biofotonterapeut Inger Johanne Stabell på Hamar. Østbergs symptomer ble fjernet uten annen behandling enn biofotonterapi. Et års tid senere (høsten 2008) kjente hun svak kribling der hun hadde hatt hevelsen, og hun fikk på nytt biofotonbehandling for borreliainfeksjon hos Stabell. Østberg har ikke kjent noe mer eller hatt andre plager etter flåttbittet. Stabell har også med hell behandlet andre pasienter for borreliose. Borreliose Centrum Augsburg tilbyr også biofotonterapi.

QuickZap

Ralph Raphael Kleimann (nå 42) hadde i 2003 vært syk med borreliose i fire uker. Han fikk først det typiske ringformete hudutslettet rundt bittet og ble etter hvert veldig trøtt og fikk hodepine og dårlig søvnkvalitet. Etter at han begynte med antibiotika, ble symptomene verre, og i tillegg skilte han ut svette som luktet veldig vondt. I denne perioden tok han også noe naturmedisin og homøopatiske preparater mot bivirkningene av antibiotika. Etter tre ukers behandling startet han med QuickZap, og etter nye tre uker var han helt symptomfri. Dette dreide seg utelukkende om selvbehandling, etter at han hadde fått en innføring fra forhandleren. Kleimann behandlet seg tre ganger daglig, og hver behandling tok i underkant av en time - 15 minutter for hver av de fire kroppsregionene hode, bryst, hofter og beina.

QuickZap finnes i to utgaver, men da Kleimann hadde borreliose, fantes bare den «vanlige» Power QuickZap. -Powertube QuickZap anbefales mot borreliose fordi den virker nesten dobbelt så kraftig som Power QuickZap og går dypere inn i vevet, sier Kleimann. Han ble anbefalt QuickZap av en venn som selv hadde hatt borreliose og hadde blitt kvitt den ved hjelp av et slikt apparat. - Faktisk hadde hele fem av mine nærmeste venner gått gjennom denne «innvielsen», hvorav to med QuickZap, forteller Kleimann. Basert på disse gode erfaringene og mer systematisk testing på en lang rekke andre tilstander, mange forårsaket av ulike mikroorganismer, ønsket Kleimann å få dette produktet ut på det norske markedet. Hans firma Baldron står i dag for importen fra Sveits til Norge (baldron.com og quickzap.no).

Kleimann peker også på sammenhengen mellom angstklimaet i samfunnet og utbredelsen av borreliose. I tider hvor immunforsvaret kan lammes av skrekk på grunn av kriser og epidemier, kan denne typen frekvensterapi styrke individets indre kraft og gjøre mennesket mindre utsatt for manipulering. Selv har ekteparet Kleimann for eksempel reist til Afrika med QuickZap i stedet for vaksiner.

En behandling gjennomgår alltid tre trinn (tre frekvenser), og man kan stille inn fra 1-7 minutter (ganger tre). Det vanlige er å stille inn med 3-5 minutter (ganger tre). Kleimann forteller at borreliose er et unntak fordi man må gå gjennom alle de fire nevnte kroppsregionene. Bakteriene har nemlig evnen til å gjemme seg hvis man utelater en kroppsregion. Derfor behandles det for eksempel ikke med 5x3 minutter som ved infeksjoner, tarmsykdommer eller diabetes, men fire ganger 5x3 minutter. Det samme gjelder for sykdommer med stor utbredelse av virus, men ikke ved lokale virusangrep som for eksempel herpes. Ved siden av behandlingen kan man gjerne lytte til musikk, lese eller drive med andre sysler. Kleimann mener det er absolutt nødvendig å drikke rikelig med vann både før og etter behandling, helst 1-2 glass. Han anbefaler kildevann eller vitalisert vann (f.eks. vha. TC energy design vannkarafler, vannvirvler eller Granderteknologi). Den naturmedisinsk interesserte Kleimann nevner også at det kan være en god kombinasjon å bruke de homøopatiske midlene Fortakehl D4 fra Sanum (4x1 dråper) og Zykla AMP fra Hehl (1 ampulle per dag) som støtte for borreliosebehandlingen. Han nevner også at ozonterapi kan være en god støttebehandling.

Det er ikke utført spesifikk forskning eller undersøkelser av effekten av QuickZap ved borreliose, men det er bl.a. forsket på effekten av QuickZap på høyt blodtrykk (hypertensjon) og diabetes (se baldron.com eller quickzap.ch). Imidlertid er det med hell blitt behandlet en rekke personer med borreliose i Sveits og Tyskland, inkludert folk som har slitt med infeksjonen i årevis. I tillegg viste en undersøkelse ved det tekniske universitetet i München tydelig utrensning av miljøgifter, også av de stoffene som satt dypt i vevet (70 prosent lavere verdier etter én gangs behandling).

Avslutning

Dette er kun eksempler på hvordan man kan behandle borreliose med energimedisinske apparater. Det finnes også annen teknologi, for eksempel bioresonansapparater og Rife-maskiner, som brukes ved borreliose. Dersom våre lesere har andre gode tips om andre teknikker, hører vi gjerne fra dere.