Fluorider for å motvirke tannråte har vært brukt i omkring 50 år, helt fra de første, entusiastiske rapportene om gunstige virkninger på tannhelsa kom fra amerikanske myndigheter og private industriinteresser som eksperimenterte med å tilsette fluor i drikkevannet. Men ikke alle var overbevist, og i 1954 ble det holdt en høring i USAs kongress om at drikkevannet skulle beskyttes mot lovpålagt tilsetning av fluor. Det ble lagt fram et omfattende dokumentet som viste at mengden av tannråte varierte sterkt i forskjellige deler av verden, men at det ikke fantes bevis for at vannets fluorinnhold spilte noen rolle.
En undersøkelse fra 1950 av befolkningen på seks Samoa-øyer viste at bare 0,4 til 7,2 prosent hadde skader av karies eller manglet tenner. Drikkevannet på fem av disse seks øyene innholdt imidlertid ikke fluor. Interessant nok ble det også foretatt analyser av drikkevannets mineralinnhold, og det viste seg at tannhelsa var best der konsentrasjonen var høyest. De viktigste mineralene var silisium, kalsium, magnesium, natrium og kalium, som alle inngår i beinsubstansen. Disse funnene samsvarer godt med undersøkelsene som den amerikanske tannlegen Weston A. Price foretok på sine verdensomspennende reiser til naturfolk på 1930-tallet. Han dokumenterte at tannråte var nesten fraværende der hvor befolkningen spiste tradisjonell, ubearbeidet mat. De som gikk over til et industrielt bearbeidet kosthold med mye sukker, fikk ikke bare elendig tannhelse, men pådro seg også en rekke degenerative lidelser som ble stadig mer utbredt i senere slektsledd.
Dersom alle hadde fått i seg riktige matvarer og optimale doser vitaminer og mineraler, ville neppe tannråte vært noe problem. Dette er imidlertid langt fra virkeligheten.
Hvordan virker fluor?
I alle land hvor fluorider har vært tilsatt drikkevannet for å motvirke tannråte, er det delte meninger om nytteverdien. Fluor antas å hindre tannråte (karies) ved å trenge inn i de ytre lag av tannemaljen, noe som gjør emaljen mer motstandsdyktig mot syrer. Samtidig hemmer fluor enzymer i de bakteriene i munnen som omdanner karbohydrater og sukker til syrer som etser på tennene. Motstanderne av vannfluoridering påpeker at årsaken til tannråte ikke er mangel på fluor, men for mye sukker og annen raffinert mat som ved siden av å bidra til etsende syrer i munnen, også «stjeler» mineraler ved at nyrenes utskillelse av kalsium, magnesium og andre beinbyggende mineraler som styrker tennene, øker.
Det er ikke utført noen laboratorieforsøk som har bevist at fluoridert vann er det eneste som kan forebygge eller redusere tannråte, eller at slikt vann trygt kan inntas av mennesker. Undersøkelser har tvert imot vist at det finnes en rekke ulike stoffer som påvirker tennene. F.eks. gjør bly tennene svakere, mens bl.a. fosfor, kalsium og magnesium gjør dem sterkere.
Vannfluoridering
I 1945 startet myndighetene i Michigan i USA et kontrollert forsøk i byene Grand Rapids og Muskegon. Forsøket skulle vare i 10 år. I Grand Rapids ble «optimale mengder» fluorid tilsatt drikkevannet, mens Muskegon ikke fikk tilsatte noe. Etter fem år var det blitt litt mindre tannråte begge steder, men presset for å innføre vannfluoridering var blitt så sterkt at forsøket ble avbrutt. Kun dataene fra Grand Rapids ble publisert, og snart var en rekke amerikanske kommuner i gang med å tilsette fluorider til drikkevannet. Dette skjedde til tross for at dødeligheten av hjerte- og karsykdom hadde økt med 100 prosent, mens 50 prosent flere hadde dødd av nyre- og hjernesykdom i Grand Rapids, men dette ble ikke allment kjent.
I løpet av noen tiår ble vannfluoridering innført i en rekke byer i USA, og nå har omkring halvparten av befolkningen fluoridert drikkevann. Omkring en åttendedel av Storbritannia forsynes med fluoridert vann, samt befolkningen i bl.a. Sveits og Sør-Afrika.
I Norge var motstanden mot tiltaket så sterk at Stortinget vedtok at drikkevannet ikke skulle fluorideres. Derimot ble det satset på at vi skulle ta i bruk andre metoder for å tilføre tennene fluorider – dvs. fluortabletter til alle barn og vordende mødre, fluortannpasta, munnskyllevæske og pensling av tennene hos tannlegene.
De stedene som har lovbestemt tilsetning av fluor til drikkevannet, bruker vanligvis omkring én del fluorid til en million deler vann, hvilket betyr at man lett kan få i seg flere mg fluor per dag. For mye fluor kan gi varige flekker på barnas tenner, og i Japan har man funnet at så lave konsentrasjoner som 0,6 mg/liter kan gi tannskader. Årsaken er trolig at japanere drikker mye te, som inneholder fluor og kan gi flere mg per dag. Forskjeller i kosthold, vanninntak, bearbeiding av matvarer, lokale luftforurensninger og andre kilder til fluor (tannpasta, skyllevæske) gjør at man ikke kan være sikker på at inntaket holdes under forsvarlige grenser.
Interessant nok har Londons borgermester beordret en halvering av fluorinnholdet i byens drikkevann, slik at konsentrasjonen nå er 0,5-0,8 mg per liter. Likevel kan ikke dialysepasienter bruke byens drikkevann til sine maskiner før alt fluor er fjernet, siden dette antas å være livstruende. Daglig bruk av fluoridert drikkevann for resten av befolkningen skal imidlertid være helsefremmende…
Alternativer til fluor
Den beste måten å motvirke tannråte på er å satse på et steinalderkosthold pluss tilskudd av alle kjente mineraler og vitaminer. Selv om myndighetene er tilhengere av et sunt kosthold med lite søtsaker, har de vært tilbakeholdne med f.eks. å nekte barneskoler og andre institusjoner å selge søtsaker og søte drikker.
Tannlege Helge Myhre var en foregangsmann i å anbefale mineralrike tilskudd av benmel, tangmel og melasse til brød og andre matvarer mens han fungerte som skoletannlege. «Hans» elever fikk da også usedvanlig gode tenner. Benmel inneholder kalsium, fosfat og magnesium som trengs for å bygge opp en sunn bensubstans, og tangmel og melasse inneholder rikelig av alle andre mineraler kroppen trenger – tangmel er også en kilde til jod, som motvirker opptaket av fluor. Benmel er en naturlig fluorkilde, men fluor er så sterkt bundet til kalsium at svært lite fluor opptas i kroppen.
Mulige skadevirkninger
Inntak av store mengder fluor kan være farlig i verste fall dødelig i doser på 6-9 mg pr. kg kroppsvekt – i doser på ca. 50 mg for en person på 70 kg. Enkelte allergiske personer kan imidlertid få akutte giftsymptomer med så lave doser som 15 mg. Små barn kan bli fristet til å spise fluortannkrem fordi den smaker søtt og lukter godt, eller de kan fristes til å spise for mange fluortabletter. Det er dokumentert dødsfall etter inntak av for mye tannpasta, tabletter og fluorskyllevæske. Det skal imidlertid mye til for at et barn blir akutt forgiftet av tabletter eller tannpasta.
Etter påtrykk fra fluorskeptikerne er tannkremprodusentene pålagt å trykke en advarsel mot å ta for mye tannkrem på børsten til små barn. Det finnes også tannpasta uten fluor i vanlige matvarebutikker og i helsekostforretningene.
Konklusjon
Tannhelsa, særlig blant barn og ungdom, er blitt bedre de siste 30-40 årene. Dette skyldes imidlertid bare i liten grad fluor. Selv om fluor har moderat karieshemmende virkninger ved lokal bruk i munnhulen (tannpasta, skyllevæske), hjelper fluor lite hvis kostholdet fra barnsben av er grunnleggende feil. Etter at skrukorker ble lansert til brus, har tannlegene sett store etseskader på tennene til barn og unge, selv hos dem som bruker fluor.
Noen fluortilhengere overser at årsakene til bedre tannhelse blant barn og unge har en rekke årsaker, bl.a. bedre tannpuss, bedret skoletannhelsetjeneste og endret praksis med å legge fyllinger i tennene. Tidligere var det vanlig å legge amalgamfyllinger i såkalte fissurer (dype furer) i tennene for å motvirke framtidige hull. I samme periode som fluor ble tatt i bruk, gikk tannlegene over til å forsegle fissurene med en spesiallakk, og etter noen år så statistikken over antall fyllinger langt bedre ut. Dessuten gir mange foreldre barna kosttilskudd med næringsstoffer som behøves for å bygge sterke tenner (tran med vitamin A og D, vitamin C, multipreparater med kalsium, magnesium, sink, mangan, osv.). I tillegg inneholder medisiner til barn ikke store mengder sukker mer.
Det kan være vanskelig å holde barna unna søtsaker og brus, og mange føler derfor en trygghet i å la barna pusse tennene med fluortannpasta. Om man ønsker å bruke fluor, bør man sørge for at barna ikke bruker fluortannpasta alene før svelgrefleksen er fullt utviklet, dvs. ikke før de er fire-fem år gamle.
Uansett bør man holde sukkerbruken på et minimum – da vil barn sjelden oppleve tannråte. De som bruker fluor for å motvirke tannråte, bør også huske at det er i tann-emaljens overflate at fluor har en viss effekt. Verken svelging av fluortabletter eller fluoridert vann har særlig betydning for utviklingen av tannråte, og eventuelle fordeler kan på sikt motvirkes av ulemper som flekker på tennene (dental fluorose) og økt sykdomsrisiko.
En undersøkelse fra 1950 av befolkningen på seks Samoa-øyer viste at bare 0,4 til 7,2 prosent hadde skader av karies eller manglet tenner. Drikkevannet på fem av disse seks øyene innholdt imidlertid ikke fluor. Interessant nok ble det også foretatt analyser av drikkevannets mineralinnhold, og det viste seg at tannhelsa var best der konsentrasjonen var høyest. De viktigste mineralene var silisium, kalsium, magnesium, natrium og kalium, som alle inngår i beinsubstansen. Disse funnene samsvarer godt med undersøkelsene som den amerikanske tannlegen Weston A. Price foretok på sine verdensomspennende reiser til naturfolk på 1930-tallet. Han dokumenterte at tannråte var nesten fraværende der hvor befolkningen spiste tradisjonell, ubearbeidet mat. De som gikk over til et industrielt bearbeidet kosthold med mye sukker, fikk ikke bare elendig tannhelse, men pådro seg også en rekke degenerative lidelser som ble stadig mer utbredt i senere slektsledd.
Dersom alle hadde fått i seg riktige matvarer og optimale doser vitaminer og mineraler, ville neppe tannråte vært noe problem. Dette er imidlertid langt fra virkeligheten.
Hvordan virker fluor?
I alle land hvor fluorider har vært tilsatt drikkevannet for å motvirke tannråte, er det delte meninger om nytteverdien. Fluor antas å hindre tannråte (karies) ved å trenge inn i de ytre lag av tannemaljen, noe som gjør emaljen mer motstandsdyktig mot syrer. Samtidig hemmer fluor enzymer i de bakteriene i munnen som omdanner karbohydrater og sukker til syrer som etser på tennene. Motstanderne av vannfluoridering påpeker at årsaken til tannråte ikke er mangel på fluor, men for mye sukker og annen raffinert mat som ved siden av å bidra til etsende syrer i munnen, også «stjeler» mineraler ved at nyrenes utskillelse av kalsium, magnesium og andre beinbyggende mineraler som styrker tennene, øker.
Det er ikke utført noen laboratorieforsøk som har bevist at fluoridert vann er det eneste som kan forebygge eller redusere tannråte, eller at slikt vann trygt kan inntas av mennesker. Undersøkelser har tvert imot vist at det finnes en rekke ulike stoffer som påvirker tennene. F.eks. gjør bly tennene svakere, mens bl.a. fosfor, kalsium og magnesium gjør dem sterkere.
Vannfluoridering
I 1945 startet myndighetene i Michigan i USA et kontrollert forsøk i byene Grand Rapids og Muskegon. Forsøket skulle vare i 10 år. I Grand Rapids ble «optimale mengder» fluorid tilsatt drikkevannet, mens Muskegon ikke fikk tilsatte noe. Etter fem år var det blitt litt mindre tannråte begge steder, men presset for å innføre vannfluoridering var blitt så sterkt at forsøket ble avbrutt. Kun dataene fra Grand Rapids ble publisert, og snart var en rekke amerikanske kommuner i gang med å tilsette fluorider til drikkevannet. Dette skjedde til tross for at dødeligheten av hjerte- og karsykdom hadde økt med 100 prosent, mens 50 prosent flere hadde dødd av nyre- og hjernesykdom i Grand Rapids, men dette ble ikke allment kjent.
I løpet av noen tiår ble vannfluoridering innført i en rekke byer i USA, og nå har omkring halvparten av befolkningen fluoridert drikkevann. Omkring en åttendedel av Storbritannia forsynes med fluoridert vann, samt befolkningen i bl.a. Sveits og Sør-Afrika.
I Norge var motstanden mot tiltaket så sterk at Stortinget vedtok at drikkevannet ikke skulle fluorideres. Derimot ble det satset på at vi skulle ta i bruk andre metoder for å tilføre tennene fluorider – dvs. fluortabletter til alle barn og vordende mødre, fluortannpasta, munnskyllevæske og pensling av tennene hos tannlegene.
De stedene som har lovbestemt tilsetning av fluor til drikkevannet, bruker vanligvis omkring én del fluorid til en million deler vann, hvilket betyr at man lett kan få i seg flere mg fluor per dag. For mye fluor kan gi varige flekker på barnas tenner, og i Japan har man funnet at så lave konsentrasjoner som 0,6 mg/liter kan gi tannskader. Årsaken er trolig at japanere drikker mye te, som inneholder fluor og kan gi flere mg per dag. Forskjeller i kosthold, vanninntak, bearbeiding av matvarer, lokale luftforurensninger og andre kilder til fluor (tannpasta, skyllevæske) gjør at man ikke kan være sikker på at inntaket holdes under forsvarlige grenser.
Interessant nok har Londons borgermester beordret en halvering av fluorinnholdet i byens drikkevann, slik at konsentrasjonen nå er 0,5-0,8 mg per liter. Likevel kan ikke dialysepasienter bruke byens drikkevann til sine maskiner før alt fluor er fjernet, siden dette antas å være livstruende. Daglig bruk av fluoridert drikkevann for resten av befolkningen skal imidlertid være helsefremmende…
Alternativer til fluor
Den beste måten å motvirke tannråte på er å satse på et steinalderkosthold pluss tilskudd av alle kjente mineraler og vitaminer. Selv om myndighetene er tilhengere av et sunt kosthold med lite søtsaker, har de vært tilbakeholdne med f.eks. å nekte barneskoler og andre institusjoner å selge søtsaker og søte drikker.
Tannlege Helge Myhre var en foregangsmann i å anbefale mineralrike tilskudd av benmel, tangmel og melasse til brød og andre matvarer mens han fungerte som skoletannlege. «Hans» elever fikk da også usedvanlig gode tenner. Benmel inneholder kalsium, fosfat og magnesium som trengs for å bygge opp en sunn bensubstans, og tangmel og melasse inneholder rikelig av alle andre mineraler kroppen trenger – tangmel er også en kilde til jod, som motvirker opptaket av fluor. Benmel er en naturlig fluorkilde, men fluor er så sterkt bundet til kalsium at svært lite fluor opptas i kroppen.
Mulige skadevirkninger
Inntak av store mengder fluor kan være farlig i verste fall dødelig i doser på 6-9 mg pr. kg kroppsvekt – i doser på ca. 50 mg for en person på 70 kg. Enkelte allergiske personer kan imidlertid få akutte giftsymptomer med så lave doser som 15 mg. Små barn kan bli fristet til å spise fluortannkrem fordi den smaker søtt og lukter godt, eller de kan fristes til å spise for mange fluortabletter. Det er dokumentert dødsfall etter inntak av for mye tannpasta, tabletter og fluorskyllevæske. Det skal imidlertid mye til for at et barn blir akutt forgiftet av tabletter eller tannpasta.
Etter påtrykk fra fluorskeptikerne er tannkremprodusentene pålagt å trykke en advarsel mot å ta for mye tannkrem på børsten til små barn. Det finnes også tannpasta uten fluor i vanlige matvarebutikker og i helsekostforretningene.
Konklusjon
Tannhelsa, særlig blant barn og ungdom, er blitt bedre de siste 30-40 årene. Dette skyldes imidlertid bare i liten grad fluor. Selv om fluor har moderat karieshemmende virkninger ved lokal bruk i munnhulen (tannpasta, skyllevæske), hjelper fluor lite hvis kostholdet fra barnsben av er grunnleggende feil. Etter at skrukorker ble lansert til brus, har tannlegene sett store etseskader på tennene til barn og unge, selv hos dem som bruker fluor.
Noen fluortilhengere overser at årsakene til bedre tannhelse blant barn og unge har en rekke årsaker, bl.a. bedre tannpuss, bedret skoletannhelsetjeneste og endret praksis med å legge fyllinger i tennene. Tidligere var det vanlig å legge amalgamfyllinger i såkalte fissurer (dype furer) i tennene for å motvirke framtidige hull. I samme periode som fluor ble tatt i bruk, gikk tannlegene over til å forsegle fissurene med en spesiallakk, og etter noen år så statistikken over antall fyllinger langt bedre ut. Dessuten gir mange foreldre barna kosttilskudd med næringsstoffer som behøves for å bygge sterke tenner (tran med vitamin A og D, vitamin C, multipreparater med kalsium, magnesium, sink, mangan, osv.). I tillegg inneholder medisiner til barn ikke store mengder sukker mer.
Det kan være vanskelig å holde barna unna søtsaker og brus, og mange føler derfor en trygghet i å la barna pusse tennene med fluortannpasta. Om man ønsker å bruke fluor, bør man sørge for at barna ikke bruker fluortannpasta alene før svelgrefleksen er fullt utviklet, dvs. ikke før de er fire-fem år gamle.
Uansett bør man holde sukkerbruken på et minimum – da vil barn sjelden oppleve tannråte. De som bruker fluor for å motvirke tannråte, bør også huske at det er i tann-emaljens overflate at fluor har en viss effekt. Verken svelging av fluortabletter eller fluoridert vann har særlig betydning for utviklingen av tannråte, og eventuelle fordeler kan på sikt motvirkes av ulemper som flekker på tennene (dental fluorose) og økt sykdomsrisiko.
Har vi behov for fluor?
Fluor finnes overalt i menneskekroppen mest i skjelettet og dernest i tennene og i de fleste matvarer, særlig i fisk og mange planter. Siden fluor finnes så mange steder i naturen, skulle man kanskje tro at det er et livsnødvendig stoff. Imidlertid har ingen til nå klart å finne noen biologiske funksjoner for fluor. I studier hvor dyr er gitt fluorfritt fôr har man heller ikke funnet mangelsymptomer. Til tross for dette oppgir enkelte medisinske lærebøker tall for hvor mye fluor mennesker bør få i seg.
Skader av fluor
Skader av for mye fluor er vist i en rekke kontrollerte forsøk med alt fra insekter og mus til kaniner, aper og kyr. Skadevirkningene på planter og dyr skyldes blant annet at fluor i relativt lave konsentrasjoner hemmer en rekke enzymer (over 100) fordi fluor binder seg sterkt til kalsium, magnesium, mangan og andre mineraler som kreves for å aktivere enzymene. Fluor er også meget sterkt etsende.
De første tegn på fluorforgiftning er at man får hvite flekker på tennene, såkalt dental fluorose. De langsiktige virkningene på skjelettet, bindevevet, huden, arteriene og annet bløtvev er mer alvorlige, samt at fluor ser ut til å bidra til kreft og skader på arvematerialet. Det er nettopp fluorens giftige egenskaper som gjør at det brukes i rottegift, kjemiske sprøytemidler og cellegifter.
Forgiftningssymptomer
(ved inntak av 0,5-1 mg/kg kroppsvekt fluor pr dag)
• blodig oppkast, diaré, kvalme
• svimmelhet, skjelvinger, forstoppelse
• uvanlig mye spytt i munnen, munnsår
• magekramper/smerter, vekttap
• hudutslett, hvite, brune eller svarte flekker på tennene
Kilde: USAs offisielle legemiddelkatalog
Hva er fluor?
Grunnstoffet fluor (F2) er et av de giftigste og mest reaktive stoffene som finnes, dvs. at det lett inngår i forbindelse med andre stoffer. Fluor finnes naturlig i en rekke bergarter, hvor over 90 prosent er sterkt bundet til mineraler. De største naturlige fluorutslippene skriver seg fra vulkanske gasser, og noe eroderes bort og havn-er i grunnvann. Derimot er det svært lite fluor i overflatevann.
De viktigste mineralene er flusspat eller kalsiumfluorid, kryolitt og apatitt (Ca10F(PO4)6). Samtlige av disse brukes industrielt i en rekke virksomheter. Pga. sin giftighet er fluorider et problematisk avfallsprodukt. Alt i alt slippes fluor ut i luft, vann og jord fra omkring 50 ulike industrier. Det er derfor ikke mulig å unngå og få i seg fluor fra miljøet, enten det kommer fra drikkevann, matvarer, sigaretter, biltrafikk eller industriforurensninger.
Nøkkelord:
Til Ann! Husk at vi er mer forskjellig innvendig enn utenpå. Generalisering ut i fra kunn egen erfaring har liten eller ingen verdi. Se forøvrig: http:
Vitamin C mot svineinfluensa