Norsk psykiatri er lite årsaksrettet

Aftenposten-journalist Anne Hafstad intervjuet 8. ds. den pensjonerte legen og psykiateren Olav Per Foss (91), som var medisinstudent under krigen. På begynnelsen av 1950-tallet arbeidet han med psykiatriske pasienter på Dikemark sykehus, og da observerte han at den behandlingen de fikk, stort sett var uten virkning. I ettertid konstaterte han at det vitenskapelige grunnlaget for tiltak som bl.a. sjokkbehandling ikke hadde noe "med vitenskap å gjøre". Etter vår oppfatning er hovedproblemet i norsk psykiatri at den ikke er årsaksrettet.

Psykiatrien i Norge og mange andre land har selv i nyere tid basert seg på dårlig funderte metoder som injisering av malariainfisert blod, lobotomi, trekking av tenner, legging i reimer, "behandling" med kaldt vann, insulin- og elektrosjokk, arbeidstrening og samtaleterapi uten effekt. Intet av dette har noe med årsakene til psykiske lidelser å gjøre, hvilket heller ikke dagens bruk av medikamenter har (kun forsøk på symptomlindring).

Norsk psykiatri har i årtier vært upåvirket av forskning som startet på 1950-tallet i Canada for å avdekke årsakene til den mest alvorlige av alle psykiske forstyrrelser, såkalt schizofreni. En gruppe forskere med psykiaterne (MD, PhD) Abram Hoffer (f. 1917) og (MRCS, DPM) Humphrey Osmond (1917-2004) i spissen lanserte hypotesen om at schizofreni kunne skyldes opphopning i hjernen av et oksidasjonsprodukt av adrenalin kalt adrenokrom. De hadde da studert virkningen av et nytt, syntetisk stoff som ga brukerne hallusinasjoner, kalt LSD (lyserginsyre), som den gangen var fullt lovlig å bruke, og fant klare likhetstrekk mellom de symptomene man fikk av dette stoffet og de symptomene schizofrene pasienter beskrev.

For å undersøke virkningene forsøkte forskerne selv LSD og ga det også til frivillige, friske personer. På denne måten fikk de bekreftet at LSD ga symptomer som minnet om dem litteraturen beskrev for schizofreni. Hoffer og Osmond fikk mistanke om at schizofreni kunne utløses av et naturlig, hallusinogent stoff som hopet seg opp i hjernen pga. overproduksjon av adrenalin, som ble oksidert. De mente at dette kunne forhindres med store doser vitamin B3 (niacin), som avga en metylgruppe til adrenalin og derved forhindret dannelsen av adrenokrom. Vitamin C i store doser ble i tillegg brukt for å motvirke oksidasjon av adrenalin.

Etter å ha gitt store doser niacin (inntil 8-10 g per dag) og vitamin C (gramdoser eller så mye magen tålte) til enkeltpasienter med lovende resultater ønsket de å teste sin hypotese om at niacin bidro til å forhindre produksjonen av adrenokrom og at vitamin C kunne forhindre oksidasjon, noe som ville normalisere hjernefunksjonen.

Begrunnelsen for valget av niacin (og ikke, f.eks. tiamin) var at legene på 1930-tallet hadde studert pellagra, en sykdom som skyldes mangel på dette vitaminet. Et av symptomene på alvorlig mangel var psykiske lidelser, som i noen tilfeller kunne korrigeres ved å gi 200 mg niacin per dag. De pasientene som ikke ble friske av et slikt tilskudd, ble regnet som uhelbredelige inntil Hoffer og medarbeidere viste at langt større doser kunne hjelpe. Dette ledet til de første randomiserte, dobbeltblinde studiene i verden innen psykiatrien.

Konklusjonene av disse forsøkene var at man ved å gi flere gram niacin til schizofrene pasienter, kunne helbrede de fleste tilfellene. Resultatene fra forsøkene ble publisert i anerkjente, vitenskapelige tidsskrifter på 1950- og 1960-tallet. Disse og senere studier må ha blitt oversett av norske psykiatere, siden de ennå ikke tilbyr vitaminbehandling mot psykiske lidelser.

Det er ingen tvil om at høydosert vitaminbehandling virker: I dag regner man med at omkring 85-90 prosent av alle schizofrene som følger Hoffer og Osmonds anbefalinger over lengre tid (ofte på livstid), blir kvitt alle sine symptomer og kan erklæres klinisk friske. Hoffer definerer "frisk" som fravær av hallusinasjoner manifestert ved syn, hørsel og/eller følelser (at noe tar på eller berører huden), at pasienten igjen får kontakt med sin familie og er i jobb eller under utdanning.

Fra 1960-tallet utførte leger og psykiatere en rekke forsøk hvor også andre vitaminer og mineraler ble brukt i til dels store doser (megadoser) mot depresjoner og andre psykiske lidelser og mot fysiske plager slike pasienter måtte ha. I Norge har interessen for denne formen for behandling, kalt ortomolekylær medisin (med spesialiteten ortomolekylær psykiatri), vekket liten interesse.

Norske psykiatere kan ikke ha fulgt med i forskning som er utført de siste tiårene av dr.med. Karl-Ludvig Reichelt ved Pediatrisk institutt på Rikshospitalet i Oslo. Reichelt er en av pionerene i utforskning av hvordan peptider (kjeder av aminosyrer) eller proteinfragmenter fra gluten i hvete, bygg og rug og fra kasein i melk kan forstyrre hjernefunksjonen og gi utslag i schizofreni, autisme eller andre psykiske forstyrrelser. Også andre sammenhenger med gluten og kasein blir undersøkt, inkludert MS, hjerte- og karsykdom og diabetes type 1.

Internasjonalt har en rekke laboratorier bekreftet Reichelts funn: De har vist at peptider med opiumsliknende virkninger (opioider) kan opptas i blodet og fraktes til hjernen, hvor de kan føre til schizofreni, autistiske trekk, depresjoner og andre forstyrrelser. Dette kan skyldes en eller flere genetiske defekter som gjør at proteinene ikke spaltes fullstendig i tarmen, som dessuten kan være "lekk" og slippe inn større molekyler enn normalt.

Terapien mot opioide forstyrrelser er å unngå de matvarene som gir opphav til dem: glutenholdige kornsorter (hvete, rug, bygg, spelt, delvis havre) og kumelk (kasein). En rekke forsøk med eliminasjonsdiett har gitt gode resultater, og de er publisert i internasjonal faglitteratur.

Ved siden av glutenintoleranse og mangel på niacin kan psykiske lidelser utløses av ubalanse i blodsukkeret, hjerneallergier og ubalanse i immunsystemet. Hoffer er derfor talsmann for å endre psykiatrisk nomenklatur slik at diagnosene gjenspeiler årsakene til sykdommen. På denne måten kan pasienter og pårørende lettere forstå hva som skal til for å helbrede sykdommer som i dag mystifiseres med uklare merkelapper.

Undertegnede begynte å interessere meg for ortomolekylær medisin på slutten av 1970-tallet og tok på 1980-tallet hovedfag i ernæringsfysiologi. I første semester i 1982 besøkte jeg Gaustad sykehus, hvor jeg intervjuet en psykiater og andre involvert i pasientbehandling. Ingen av dem hadde hørt om eller hadde noen tro på ortomolekylær psykiatri, og i biblioteket fantes kun én publikasjon om temaet, en kritikk av Linus Paulings arbeid på området utført av den amerikanske psykiatriforeningen.

Siden 1980-tallet har forskningen som viser sammenhenger mellom en rekke psykiske lidelser og miljøfaktorer som ernæring (vitaminer, mineraler, fettsyrer, sukker), tungmetallforgiftning og andre forurensninger, blitt så stor at man forbauses over at norske psykiatere og ansvarlige i det offentlige helsevesenet ikke synes å ha lest eller reagert på noen av studiene. Mangelen på informasjon som psykiateren Olav Per Foss legger for dagen, er indikasjon på nettopp dette.

Enkeltpersoner bør ikke pålegges all skyld for tilstanden i norsk psykiatri. Hovedansvaret påligger offentlige myndigheter, som snarest bør avgi en offentlig erklæring om skyld og deretter foreslå nødvendige tiltak for å opprette tilliten.

I likhet med innrømmelsen av at lobotomi var et tragisk feilgrep som førte til statlig erstatningsansvar til noen av de tusener som ble rammet, bør psykiatrien gjennomgå en omfattende reform - et paradigmeskifte - som innebærer omskolering av det personalet som er blitt holdt i uvitenhet i mer enn 50 år, og som også har måttet tåle kritikk for ikke å ha kunnet tilby en effektiv terapi mot psykiske lidelser. Inntil et slikt paradigmeskifte skjer, vil tusenvis av pasienter unødvendig forbli i sin ulidelige tilstand. Hvor lenge skal et presumptivt utviklet samfunn tåle at fortsatt kunnskapsmangel rår om så fundamentale spørsmål?

Den påfølgende debatten

Kronikken førte ikke uventet til reaksjoner. De som kommenterte artikkelen, forsøkte i god, norsk debattradisjon å diskreditere undertegnede snarere enn å vurdere substansen i det jeg skrev om. Overfor leserne var det viktig å vise at alt jeg skrev, var basert på sviktende grunnlag og at de selv best visste hva som var rett og galt.

Første motinnlegg var av professor dr.med., Ole A. Andreassen, som 21. februar fikk publisert kommentaren "Hvem er uvitende om psykiatri?".

Andreassen benyttet seg av kjente strategier:

1) Framheve egen kompetanse
2) Diskreditere motpartens faglige kompetanse
3) Avvise framlagt dokumentasjon
4) Forsvare det bestående
5) Kritisere Aftenposten for å ha tatt inn innlegget

Egen kompetanse: Andreassen bruker ikke bare titler, men institusjonstilhørighet, for å vise hvor dyktig han er. Det går ikke fram om hans syn er diskutert ved Psykiatrisk divisjon, Oslo universitetssykehus, men en slik tilknytning gir selvsagt mer troverdighet enn om han skrev på vegne av seg selv.

Diskreditere motparten: Andreassen hevdet at jeg baserte min vurdering på et avisintervju og egne erfaringer jeg hadde som ernæringsstudent for 27 år siden. Dette er naturligvis galt. Jeg baserer meg på ca. 40 års erfaring og studier av original- og populærvitenskapelig litteratur, på kurs og konferanser om temaet gjennom årtier.

Avvise dokumentasjon: Hans summariske avvisning av litteraturen er generell og inneholder ingen fakta eller henvisninger til vitenskapelig litteratur. Lite tyder på at han har satt seg inn i de studiene jeg viser til.

Forsvare det bestående: Påstanden er at "alle faggrupper i psykiatrien får en bred utdannelse, og det er en klar erkjennelse av at psykisk og kroppslig helse henger sammen". Det gis intet belegg for påstanden, som etter min erfaring er grunnløs. Selv leger lærer lite om ernæring, og psykiatere lærer intet om ortomolekylær psykiatri, dvs. hvordan man kan behandle psykiske lidelser med kostholdet, store doser vitaminer, mineraler, fettsyrer og andre næringskonsentrater.

Kritisere Aftenposten: Ifølge Andreassen er det "uheldig å publisere påstander uten grunnlag i fakta", noe som skal ha skjedd i mitt tilfelle, dvs. "Poleszynski kan komme med grunnløse påstander og blottlegge sin egen uvitenhet".

Vi skal være takknemlige for at personer som Andreassen ikke bestemmer over media i Norge og det av og til er mulig å få ut alternative måter å se virkeligheten på.

Mer av det samme

Neste innlegg datert 23. februar fulgte samme mal. Ifølge professor ved Universitetet i Oslo, Bjørn Rishovd Rund, var mitt innlegg "Nedlatende og feilaktig". Han benyttet samme taktikk som "første taler"...

Egen kompetanse: Tilknytningen til Universitetet i Oslo og tittelen professor antas i seg selv å garantere kompetanse. Han reklamerer for sin egen bok og norsk psykiatris internasjonale innflytelse på områder som "arvelighetsforskning, tidlig intervensjon, nevrokognisjon... og hjerneorganiske forhold avdekket ved funksjonell og strukturell MR". Disse publiserer jevnlig i "de beste internasjonale tidsskriftene".

Diskreditere motparten: Rund "har aldri sett et så ignorant innlegg som" mitt, og mitt forslag om at offentlige myndigheter har et ansvar for den påståtte kunnskapsmangelen, "vitner om manglende kunnskap om psykisk helsevesen og hvordan dette kan endres".

Avvise dokumentasjon: Også Rund kjenner Reichelts forskning, som preges av "manglende gjennomslag".

Såra og vonbroten: Rund uttrykker vemmelse over at jeg kunne behandle "forskning og behandling av schizofreni" ... så "nedlatende og feilaktig" som jeg gjør.

Etter første innlegg sendte jeg to tilsvar, som i originalversjon gjengis i det etterfølgende.

Har norsk psykiatri noe å lære?

Professor dr.med. Ole A. Andreassen uttrykker 21. ds. motvilje overfor andres erfaringer. Tittelen "Uvitende psykiatere" på mitt innlegg 18. ds. var Aftenpostens - selv mener jeg ikke at norske psykiatere er uvitende selv om de avviser ortomolekylær psykiatri.

I mai avholdes den 38. årlige internasjonale konferansen i ortomolekylær medisin i Montreal. Jeg vet om én norsk psykiater som har deltatt tidligere. Andreassen er velkommen og kan melde seg på via centre@orthomed.org. Der vil han garantert kunne lære noe!

Jeg baserer ikke mine vurderinger på "et avisintervju", men på 40 års erfaringer. Min faglige interesse for psykologi og psykiatri startet i 1967 da jeg studerte på BI, senere på Universitetet i Genève og i Madison, Wisconsin, hvor jeg bl.a. tok en MBA med organisasjonsteori og management. En cand.scient. i ernæring (1987) ga faglig grunnlag for å forstå betydningen av kosthold og næringskonsentrater for psykisk helse.

Norske psykiatere er generelt avvisende til den kanadiske (ikke amerikanske) psykiateren Abram Hoffer og medarbeidere. Deres første studier fra 60 år tilbake bekreftes av tallrike senere studier, noe som også gjelder Reichelts forskning. Negative studier er gjerne utført over for kort tid (effekten av opioider) eller med for små doser kosttilskudd (niacin). Psykiateres avvisning av originalforskningen virker å være basert på motstand mot noe de selv kan lite om. Bl.a. avvises dobbelt nobelprisvinner Linus Paulings bidrag til forståelsen av hvordan ernæring og næringskonsentrater påvirker hjernen. Mange har knapt hørt om forskere som Bill Walsh, William Shaw, Carl C. Pfeiffer, George Watson, Bernard Rimland, David F. Horrobin, Harvey Ross, Charles Bates, Richard Kunin, Natasha Campbell-McBride (lege), James Greenblatt, Aileen Burford-Mason og Alex G. Schauss.

Det hjelper lite med samtaleterapi eller undersøkelse av familieforhold alene, dersom det er noe galt med genetikken og dermed hjernens biokjemi!

Dogmatisk avvisning av de gode resultatene med avgiftning, diett, store doser vitaminer, mineraler, aminosyrer og fettsyrer mot psykiske lidelser gjør at norske pasienter ikke får best mulig, årsaksrettet terapi. De som vil vite mer, finner populærvitenskapelig informasjon på matoghelse.no, mens orthomed.org tilbyr gratis 36 årganger vitenskapelig litteratur om ortomolekylær medisin.

Aftenpostens debattredaktør ba meg korte ned innlegget til 1100 ord, dvs. til litt under det halve. Nedenstående innlegg ble også godtatt.

Psykiatri: Behandling før mer forskning!

Bjørn Rishovd Rund synes 23. februar min kronikk 18. samme måned var "Nedlatende og feilaktig". Dag Tveiten etterspør 1. ds. mer forskning for å hjelpe psykiatriske pasienter.

Rishovd forsto ikke budskapet, men mange har takket meg for å ha vist til det betydelig terapeutiske potensialet vitaminer og diett har mot psykiske lidelser. At Reichelts forskning er forkastet av psykiatrisk ortodokse, er ingen nyhet. De som har forsøkt Hoffers metoder, har bekreftet at 80-85% av pasientene kan hjelpes.

Det er tragisk når statslønnede professorer møter nye tanker med avvisning og personangrep. Hvorfor spør de seg ikke i stedet om de har noe å lære?

Viktigere enn forskning som kan avdekke mekanismene bak psykiske lidelser, er å hjelpe psykiatriske pasienter til et normalt liv. Ortomolekylær terapi mot psykiske lidelser støttes av forskere og klinikere som Humphrey Osmond, Carl C. Pfeiffer, William J. Walsh, David Horrobin, Bernard Rimland, Alan Cott og mange andre. Hvorfor ikke lytte til deres 60-årige erfaringer i stedet for å framheve egen storhet?

NB!

Se aftenposten.no/meninger/kronikker/article2932763.ece.

Artikler om ortomolekylær psykiatri i Mat&Helse:

Poleszynski DV. Vitamin B6 kurerer gruff ... i store nok doser (J. Ellis) (4/2002)
Poleszynski DV. Niacin kurerer schizofreni (om Abram Hoffer) (2/2003)
Mysterud I. Kosttilskudd mot psykiske lidelser (10/2003)
Mysterud I. Vitamin C mot psykiske lidelser (4/2004)
Poleszynski DV. Vitamin C mot abstinens (5/2004)
Poleszynski DV. Sink - oversett medisin mot spiseforstyrrelser (10/2004)
Poleszynski DV. Naturmedisinsk behandling av schizofreni (10/2004)
Mysterud I. Ni av ti manisk depressive kan bli bra (10/2004)
Poleszynski DV. Kosthold og kriminalitet (m/Iver Mysterud) (1/2005)
Poleszynski DV. Pioneren Abram Hoffer. Framtidens psykiatri gir håp (3/2006)
Poleszynski DV. Hva legene ikke lærer (Hoffer, Margot Kidder) (6-7/2006)
Poleszynski DV. En reise i en mesters liv (Abram Hoffer) (3/2006)
Mysterud I. Gunvor Hals trosset legenes råd (8/2007)