Er gulrøtter billige?

La oss ta gulrøtter som eksempel på en matvare vi kunne brukt til å dekke en dags energibehov på 2500 kcal for en voksen mann. Gulrøtter gir 31 kcal/100 gram, dvs. at 2500 kcal krever ca. 8 kg. Rent bortsett fra at få ville klare å spise så mye, inneholder 8 kg gulrøtter f.eks. bare 56 g protein av dårlig kvalitet, 10 g fett, 536 g stivelse og hele 216 g kostfiber. En slik ensidig gulrot-diett ville kreve hyppige avføringer, men også føre til en enormt stor mage.
Fettet i gulrøtter inneholder relativt mye av omega-6-fettsyra linolsyre og lite av omega-3-fettsyra alfalinolensyre, dvs. et forhold på langt fra optimale 7:1. Evolusjonært regner man med at 1-2:1 er gunstig. Dessuten inneholder grønnsaker verken arakidonsyre (AA), DHA, EPA eller andre lange fettsyrer som finnes i animalia.
Hvis man vil se ut som en gorilla, som daglig spiser minst 30 g blader, skudd og insekter, er det ok å spise 8 kg gulrøtter hver dag, men billig er det ikke. Med en kilopris på kr 8,70 koster gulrotmenyen omkring kr 70 per dag.

Dyre nakkekoteletter?

Så over til fete nakkekoteletter, som koster kr 39 per kg eller vel fire ganger mer enn gulrøtter. Imidlertid inneholder nakkekoteletter ca. 210 kcal/100 g, dvs. at 1,2 kg er nok for å dekke et energibehov på 2500 kcal. På kjøpet får vi 208 g høyverdig protein, 180-190 g svinefett og null karbohydrater. Nakkekoteletter gir ingen blodsukkerstigning, og overskuddet av protein omdannes lett til de 30-40 g glukose som kroppen trenger.
Svinefett inneholder ca. 49 prosent enumettede fettsyrer, hvorav 44 prosent oljesyre, det samme som i olivenolje, i tillegg til 10-11 prosent flerumettede fettsyrer inkludert AA, EPA og DHA. Omega-6-:omega-3-forholdet er omtrent som for gulrøtter, altså ikke optimalt.
Når det gjelder pris, er nakkekoteletter overlegent mye billigere: dagsrasjonen koster litt under kr 47, mot kr 70 for gulrøtter.
Nå vil kanskje noen hevde at vi jukser, siden vi har valgt et billig alternativ. Derfor inkluderer vi til sammenlikning noen frukter, grønnsaker og animalia og regner litt. Vi bruker de laveste prisene blant ni butikkjeder i Oslo-området høsten 2008.

Tabellen viser at det ikke er dyrt å spise animalske produkter, sammenliknet med frukt og grønnsaker. Bananer er relativt billige (vi underbetaler arbeidskraften som plukker for oss), men med bare 0,3 prosent fett ville bananer snart gi mangel på essensielle fettsyrer om det var alt vi spiste. Epler koster "skjorta" og er enda fettfattigere, men minst energi for pengene gir tomater og kyllingfilet. En ren tomatdiett ville man imidlertid sulte i hjel av pga. den lave næringstettheten, og kyllingfilet er også for magert til å kunne leve lenge på.
Best ut kommer egg, en særdeles næringsrik matvare med høyverdig protein og nok fett (62 energiprosent), vitamin A og D, lange fettsyrer, fettløselige vitaminer og mineraler. Også kjøttdeig, leverpostei og makrell i tomat er frukt og grønnsaker overlegne når det gjelder næringsinnhold sett i forhold til volumet som kreves for å dekke dagens energibehov.
Er det ikke paradoksalt at frukt, grønnsaker og bær "koster flesk", sammenliknet med kjøtt, fugl og fisk?

Hvis man vil finne de billigste husholdningsartiklene, er søk på nettet mest matnyttig. Nettavisens månedsoversikter viser priser på en handlekurv med 36 matvarer og åtte andre produkter i ni matvarekjeder. DinSide Økonomi har rangert priser i ni matvarekjeder for 35 produkter, og Stavanger Aftenblad innhentet 1.-2. desember 2008 priser på 76 varer i ni butikker.

Det er lite interessant om Kellogg's Cornflakes koster 27 kr. eller 29 kr. for 750 gram eller om en 1,5 liters Cola koster 16 eller 19 kr. eller om Uncle Ben's hurtigris koster 28 eller 35 kr. Prisen på egg er viktigere. Her varierer kiloprisen i Nettavisens handlekurv fra 26 til 40 kr., en ikke ubetydelig forskjell om man spiser mye egg.

En rekke sunne matvarer inngår ikke i en «normal» handlekurv, slik som smør, svinelabber, røkt svinekam, nakkekoteletter, fersk fisk, avokado, kaldpressede oljer, kokosfett og nøtter. Hvorfor kjøpe syltetøy når
man kan spise friske eller dypfryste bær uten sukker? Hvorfor kjøpe Cola når det finnes gratis, rent vann i springen?

Et annet viktig spørsmål er hvor representative utvalgene er når Ultra i Stavanger-området fører hele 20.000 ulike varer, Helgø og Coop Mega 16.000. Prix, Rema og Kiwi har 3500. Rimi fører 4500 varer. Ville andre kurver gitt andre svar?

Ifølge en 2007-undersøkelse foretatt på oppdrag av Norsk Landbrukssamvirke brukte en norsk jennomsnittshusholdning 11,7 prosent av inntektene på mat og alkoholfrie drikkevarer, mot et EU-gjennomsnitt på 12,7.
I Oslo må lønnstakere jobbe 115 minutter for å fylle en matvarekurv med en ukes forbruk, 15 minutter mer enn nederlendere og 18 minutter mer enn tyskere. I Warszawa må man jobbe 6 timer og 38 minutter, noe som viser hvor privilegerte vi er.

Dagligvarebransjen kaster årlig omkring 40.000 tonn matavfall. I tillegg kaster hver husholdning ca. 200 kg mat eller 30 prosent av det innkjøpte. Med prisforskjeller for en «handlekurv» på 10-15 prosent begynner vi i feil ende hvis vi kjører rundt for å finne lavest pris. Tid og transportkostnader teller langt mer enn noen kroner spart.

Viktigst av alt er at de evinnelige prissammenlikningene fjerner fokus fra det som virkelig teller: Matens kvalitet: smak, næringsinnhold, ferskhet og renhet. En mør biff kan være verd det dobbelte av en seig biff, en halvtørr appelsin brøkdelen av en saftig, nyplukket. Viktigere enn pris er også hvor og hvordan maten er produsert og dermed dens klimakostnad - er den fra en gård nær der du bor, og er den dyrket uten sprøytemidler og kunstgjødsel?

Psykiatrien i Norge og mange andre land har selv i nyere tid basert seg på dårlig funderte metoder som injisering av malariainfisert blod, lobotomi, trekking av tenner, legging i reimer, "behandling" med kaldt vann, insulin- og elektrosjokk, arbeidstrening og samtaleterapi uten effekt. Intet av dette har noe med årsakene til psykiske lidelser å gjøre, hvilket heller ikke dagens bruk av medikamenter har (kun forsøk på symptomlindring).

Norsk psykiatri har i årtier vært upåvirket av forskning som startet på 1950-tallet i Canada for å avdekke årsakene til den mest alvorlige av alle psykiske forstyrrelser, såkalt schizofreni. En gruppe forskere med psykiaterne (MD, PhD) Abram Hoffer (f. 1917) og (MRCS, DPM) Humphrey Osmond (1917-2004) i spissen lanserte hypotesen om at schizofreni kunne skyldes opphopning i hjernen av et oksidasjonsprodukt av adrenalin kalt adrenokrom. De hadde da studert virkningen av et nytt, syntetisk stoff som ga brukerne hallusinasjoner, kalt LSD (lyserginsyre), som den gangen var fullt lovlig å bruke, og fant klare likhetstrekk mellom de symptomene man fikk av dette stoffet og de symptomene schizofrene pasienter beskrev.

For å undersøke virkningene forsøkte forskerne selv LSD og ga det også til frivillige, friske personer. På denne måten fikk de bekreftet at LSD ga symptomer som minnet om dem litteraturen beskrev for schizofreni. Hoffer og Osmond fikk mistanke om at schizofreni kunne utløses av et naturlig, hallusinogent stoff som hopet seg opp i hjernen pga. overproduksjon av adrenalin, som ble oksidert. De mente at dette kunne forhindres med store doser vitamin B3 (niacin), som avga en metylgruppe til adrenalin og derved forhindret dannelsen av adrenokrom. Vitamin C i store doser ble i tillegg brukt for å motvirke oksidasjon av adrenalin.

Etter å ha gitt store doser niacin (inntil 8-10 g per dag) og vitamin C (gramdoser eller så mye magen tålte) til enkeltpasienter med lovende resultater ønsket de å teste sin hypotese om at niacin bidro til å forhindre produksjonen av adrenokrom og at vitamin C kunne forhindre oksidasjon, noe som ville normalisere hjernefunksjonen.

Begrunnelsen for valget av niacin (og ikke, f.eks. tiamin) var at legene på 1930-tallet hadde studert pellagra, en sykdom som skyldes mangel på dette vitaminet. Et av symptomene på alvorlig mangel var psykiske lidelser, som i noen tilfeller kunne korrigeres ved å gi 200 mg niacin per dag. De pasientene som ikke ble friske av et slikt tilskudd, ble regnet som uhelbredelige inntil Hoffer og medarbeidere viste at langt større doser kunne hjelpe. Dette ledet til de første randomiserte, dobbeltblinde studiene i verden innen psykiatrien.

Konklusjonene av disse forsøkene var at man ved å gi flere gram niacin til schizofrene pasienter, kunne helbrede de fleste tilfellene. Resultatene fra forsøkene ble publisert i anerkjente, vitenskapelige tidsskrifter på 1950- og 1960-tallet. Disse og senere studier må ha blitt oversett av norske psykiatere, siden de ennå ikke tilbyr vitaminbehandling mot psykiske lidelser.

Det er ingen tvil om at høydosert vitaminbehandling virker: I dag regner man med at omkring 85-90 prosent av alle schizofrene som følger Hoffer og Osmonds anbefalinger over lengre tid (ofte på livstid), blir kvitt alle sine symptomer og kan erklæres klinisk friske. Hoffer definerer "frisk" som fravær av hallusinasjoner manifestert ved syn, hørsel og/eller følelser (at noe tar på eller berører huden), at pasienten igjen får kontakt med sin familie og er i jobb eller under utdanning.

Fra 1960-tallet utførte leger og psykiatere en rekke forsøk hvor også andre vitaminer og mineraler ble brukt i til dels store doser (megadoser) mot depresjoner og andre psykiske lidelser og mot fysiske plager slike pasienter måtte ha. I Norge har interessen for denne formen for behandling, kalt ortomolekylær medisin (med spesialiteten ortomolekylær psykiatri), vekket liten interesse.

Norske psykiatere kan ikke ha fulgt med i forskning som er utført de siste tiårene av dr.med. Karl-Ludvig Reichelt ved Pediatrisk institutt på Rikshospitalet i Oslo. Reichelt er en av pionerene i utforskning av hvordan peptider (kjeder av aminosyrer) eller proteinfragmenter fra gluten i hvete, bygg og rug og fra kasein i melk kan forstyrre hjernefunksjonen og gi utslag i schizofreni, autisme eller andre psykiske forstyrrelser. Også andre sammenhenger med gluten og kasein blir undersøkt, inkludert MS, hjerte- og karsykdom og diabetes type 1.

Internasjonalt har en rekke laboratorier bekreftet Reichelts funn: De har vist at peptider med opiumsliknende virkninger (opioider) kan opptas i blodet og fraktes til hjernen, hvor de kan føre til schizofreni, autistiske trekk, depresjoner og andre forstyrrelser. Dette kan skyldes en eller flere genetiske defekter som gjør at proteinene ikke spaltes fullstendig i tarmen, som dessuten kan være "lekk" og slippe inn større molekyler enn normalt.

Terapien mot opioide forstyrrelser er å unngå de matvarene som gir opphav til dem: glutenholdige kornsorter (hvete, rug, bygg, spelt, delvis havre) og kumelk (kasein). En rekke forsøk med eliminasjonsdiett har gitt gode resultater, og de er publisert i internasjonal faglitteratur.

Ved siden av glutenintoleranse og mangel på niacin kan psykiske lidelser utløses av ubalanse i blodsukkeret, hjerneallergier og ubalanse i immunsystemet. Hoffer er derfor talsmann for å endre psykiatrisk nomenklatur slik at diagnosene gjenspeiler årsakene til sykdommen. På denne måten kan pasienter og pårørende lettere forstå hva som skal til for å helbrede sykdommer som i dag mystifiseres med uklare merkelapper.

Undertegnede begynte å interessere meg for ortomolekylær medisin på slutten av 1970-tallet og tok på 1980-tallet hovedfag i ernæringsfysiologi. I første semester i 1982 besøkte jeg Gaustad sykehus, hvor jeg intervjuet en psykiater og andre involvert i pasientbehandling. Ingen av dem hadde hørt om eller hadde noen tro på ortomolekylær psykiatri, og i biblioteket fantes kun én publikasjon om temaet, en kritikk av Linus Paulings arbeid på området utført av den amerikanske psykiatriforeningen.

Siden 1980-tallet har forskningen som viser sammenhenger mellom en rekke psykiske lidelser og miljøfaktorer som ernæring (vitaminer, mineraler, fettsyrer, sukker), tungmetallforgiftning og andre forurensninger, blitt så stor at man forbauses over at norske psykiatere og ansvarlige i det offentlige helsevesenet ikke synes å ha lest eller reagert på noen av studiene. Mangelen på informasjon som psykiateren Olav Per Foss legger for dagen, er indikasjon på nettopp dette.

Enkeltpersoner bør ikke pålegges all skyld for tilstanden i norsk psykiatri. Hovedansvaret påligger offentlige myndigheter, som snarest bør avgi en offentlig erklæring om skyld og deretter foreslå nødvendige tiltak for å opprette tilliten.

I likhet med innrømmelsen av at lobotomi var et tragisk feilgrep som førte til statlig erstatningsansvar til noen av de tusener som ble rammet, bør psykiatrien gjennomgå en omfattende reform - et paradigmeskifte - som innebærer omskolering av det personalet som er blitt holdt i uvitenhet i mer enn 50 år, og som også har måttet tåle kritikk for ikke å ha kunnet tilby en effektiv terapi mot psykiske lidelser. Inntil et slikt paradigmeskifte skjer, vil tusenvis av pasienter unødvendig forbli i sin ulidelige tilstand. Hvor lenge skal et presumptivt utviklet samfunn tåle at fortsatt kunnskapsmangel rår om så fundamentale spørsmål?

Den påfølgende debatten

Kronikken førte ikke uventet til reaksjoner. De som kommenterte artikkelen, forsøkte i god, norsk debattradisjon å diskreditere undertegnede snarere enn å vurdere substansen i det jeg skrev om. Overfor leserne var det viktig å vise at alt jeg skrev, var basert på sviktende grunnlag og at de selv best visste hva som var rett og galt.

Første motinnlegg var av professor dr.med., Ole A. Andreassen, som 21. februar fikk publisert kommentaren "Hvem er uvitende om psykiatri?".

Andreassen benyttet seg av kjente strategier:

1) Framheve egen kompetanse
2) Diskreditere motpartens faglige kompetanse
3) Avvise framlagt dokumentasjon
4) Forsvare det bestående
5) Kritisere Aftenposten for å ha tatt inn innlegget

Egen kompetanse: Andreassen bruker ikke bare titler, men institusjonstilhørighet, for å vise hvor dyktig han er. Det går ikke fram om hans syn er diskutert ved Psykiatrisk divisjon, Oslo universitetssykehus, men en slik tilknytning gir selvsagt mer troverdighet enn om han skrev på vegne av seg selv.

Diskreditere motparten: Andreassen hevdet at jeg baserte min vurdering på et avisintervju og egne erfaringer jeg hadde som ernæringsstudent for 27 år siden. Dette er naturligvis galt. Jeg baserer meg på ca. 40 års erfaring og studier av original- og populærvitenskapelig litteratur, på kurs og konferanser om temaet gjennom årtier.

Avvise dokumentasjon: Hans summariske avvisning av litteraturen er generell og inneholder ingen fakta eller henvisninger til vitenskapelig litteratur. Lite tyder på at han har satt seg inn i de studiene jeg viser til.

Forsvare det bestående: Påstanden er at "alle faggrupper i psykiatrien får en bred utdannelse, og det er en klar erkjennelse av at psykisk og kroppslig helse henger sammen". Det gis intet belegg for påstanden, som etter min erfaring er grunnløs. Selv leger lærer lite om ernæring, og psykiatere lærer intet om ortomolekylær psykiatri, dvs. hvordan man kan behandle psykiske lidelser med kostholdet, store doser vitaminer, mineraler, fettsyrer og andre næringskonsentrater.

Kritisere Aftenposten: Ifølge Andreassen er det "uheldig å publisere påstander uten grunnlag i fakta", noe som skal ha skjedd i mitt tilfelle, dvs. "Poleszynski kan komme med grunnløse påstander og blottlegge sin egen uvitenhet".

Vi skal være takknemlige for at personer som Andreassen ikke bestemmer over media i Norge og det av og til er mulig å få ut alternative måter å se virkeligheten på.

Mer av det samme

Neste innlegg datert 23. februar fulgte samme mal. Ifølge professor ved Universitetet i Oslo, Bjørn Rishovd Rund, var mitt innlegg "Nedlatende og feilaktig". Han benyttet samme taktikk som "første taler"...

Egen kompetanse: Tilknytningen til Universitetet i Oslo og tittelen professor antas i seg selv å garantere kompetanse. Han reklamerer for sin egen bok og norsk psykiatris internasjonale innflytelse på områder som "arvelighetsforskning, tidlig intervensjon, nevrokognisjon... og hjerneorganiske forhold avdekket ved funksjonell og strukturell MR". Disse publiserer jevnlig i "de beste internasjonale tidsskriftene".

Diskreditere motparten: Rund "har aldri sett et så ignorant innlegg som" mitt, og mitt forslag om at offentlige myndigheter har et ansvar for den påståtte kunnskapsmangelen, "vitner om manglende kunnskap om psykisk helsevesen og hvordan dette kan endres".

Avvise dokumentasjon: Også Rund kjenner Reichelts forskning, som preges av "manglende gjennomslag".

Såra og vonbroten: Rund uttrykker vemmelse over at jeg kunne behandle "forskning og behandling av schizofreni" ... så "nedlatende og feilaktig" som jeg gjør.

Etter første innlegg sendte jeg to tilsvar, som i originalversjon gjengis i det etterfølgende.

Har norsk psykiatri noe å lære?

Professor dr.med. Ole A. Andreassen uttrykker 21. ds. motvilje overfor andres erfaringer. Tittelen "Uvitende psykiatere" på mitt innlegg 18. ds. var Aftenpostens - selv mener jeg ikke at norske psykiatere er uvitende selv om de avviser ortomolekylær psykiatri.

I mai avholdes den 38. årlige internasjonale konferansen i ortomolekylær medisin i Montreal. Jeg vet om én norsk psykiater som har deltatt tidligere. Andreassen er velkommen og kan melde seg på via centre@orthomed.org. Der vil han garantert kunne lære noe!

Jeg baserer ikke mine vurderinger på "et avisintervju", men på 40 års erfaringer. Min faglige interesse for psykologi og psykiatri startet i 1967 da jeg studerte på BI, senere på Universitetet i Genève og i Madison, Wisconsin, hvor jeg bl.a. tok en MBA med organisasjonsteori og management. En cand.scient. i ernæring (1987) ga faglig grunnlag for å forstå betydningen av kosthold og næringskonsentrater for psykisk helse.

Norske psykiatere er generelt avvisende til den kanadiske (ikke amerikanske) psykiateren Abram Hoffer og medarbeidere. Deres første studier fra 60 år tilbake bekreftes av tallrike senere studier, noe som også gjelder Reichelts forskning. Negative studier er gjerne utført over for kort tid (effekten av opioider) eller med for små doser kosttilskudd (niacin). Psykiateres avvisning av originalforskningen virker å være basert på motstand mot noe de selv kan lite om. Bl.a. avvises dobbelt nobelprisvinner Linus Paulings bidrag til forståelsen av hvordan ernæring og næringskonsentrater påvirker hjernen. Mange har knapt hørt om forskere som Bill Walsh, William Shaw, Carl C. Pfeiffer, George Watson, Bernard Rimland, David F. Horrobin, Harvey Ross, Charles Bates, Richard Kunin, Natasha Campbell-McBride (lege), James Greenblatt, Aileen Burford-Mason og Alex G. Schauss.

Det hjelper lite med samtaleterapi eller undersøkelse av familieforhold alene, dersom det er noe galt med genetikken og dermed hjernens biokjemi!

Dogmatisk avvisning av de gode resultatene med avgiftning, diett, store doser vitaminer, mineraler, aminosyrer og fettsyrer mot psykiske lidelser gjør at norske pasienter ikke får best mulig, årsaksrettet terapi. De som vil vite mer, finner populærvitenskapelig informasjon på matoghelse.no, mens orthomed.org tilbyr gratis 36 årganger vitenskapelig litteratur om ortomolekylær medisin.

Aftenpostens debattredaktør ba meg korte ned innlegget til 1100 ord, dvs. til litt under det halve. Nedenstående innlegg ble også godtatt.

Psykiatri: Behandling før mer forskning!

Bjørn Rishovd Rund synes 23. februar min kronikk 18. samme måned var "Nedlatende og feilaktig". Dag Tveiten etterspør 1. ds. mer forskning for å hjelpe psykiatriske pasienter.

Rishovd forsto ikke budskapet, men mange har takket meg for å ha vist til det betydelig terapeutiske potensialet vitaminer og diett har mot psykiske lidelser. At Reichelts forskning er forkastet av psykiatrisk ortodokse, er ingen nyhet. De som har forsøkt Hoffers metoder, har bekreftet at 80-85% av pasientene kan hjelpes.

Det er tragisk når statslønnede professorer møter nye tanker med avvisning og personangrep. Hvorfor spør de seg ikke i stedet om de har noe å lære?

Viktigere enn forskning som kan avdekke mekanismene bak psykiske lidelser, er å hjelpe psykiatriske pasienter til et normalt liv. Ortomolekylær terapi mot psykiske lidelser støttes av forskere og klinikere som Humphrey Osmond, Carl C. Pfeiffer, William J. Walsh, David Horrobin, Bernard Rimland, Alan Cott og mange andre. Hvorfor ikke lytte til deres 60-årige erfaringer i stedet for å framheve egen storhet?

NB!

Se aftenposten.no/meninger/kronikker/article2932763.ece.

Artikler om ortomolekylær psykiatri i Mat&Helse:

Poleszynski DV. Vitamin B6 kurerer gruff ... i store nok doser (J. Ellis) (4/2002)
Poleszynski DV. Niacin kurerer schizofreni (om Abram Hoffer) (2/2003)
Mysterud I. Kosttilskudd mot psykiske lidelser (10/2003)
Mysterud I. Vitamin C mot psykiske lidelser (4/2004)
Poleszynski DV. Vitamin C mot abstinens (5/2004)
Poleszynski DV. Sink - oversett medisin mot spiseforstyrrelser (10/2004)
Poleszynski DV. Naturmedisinsk behandling av schizofreni (10/2004)
Mysterud I. Ni av ti manisk depressive kan bli bra (10/2004)
Poleszynski DV. Kosthold og kriminalitet (m/Iver Mysterud) (1/2005)
Poleszynski DV. Pioneren Abram Hoffer. Framtidens psykiatri gir håp (3/2006)
Poleszynski DV. Hva legene ikke lærer (Hoffer, Margot Kidder) (6-7/2006)
Poleszynski DV. En reise i en mesters liv (Abram Hoffer) (3/2006)
Mysterud I. Gunvor Hals trosset legenes råd (8/2007)

Land som USA, Nederland og Sverige har enten ingen øvre grense for hva som er tillatt i kosttilskudd, eller setter dem så høyt at folk i praksis kan kjøpe så sterke doser de vil. I Norge har "ekspertene" så stor omsorg (eller så liten tillit) til oss at de har bestemt lave, øvre grenser for hva som tillates solgt. Dette gjelder uansett om et stoff kan skade i store doser eller ikke - en tilnærming som derfor både virker minimalistisk og moralistisk.

Den 2. desember 2008 arrangerte Opplys-ningskontoret for meieriprodukter (se melk.no) en konferanse om vitamin D. Her viste professor Johan Moan og forsker Alina Porojnicu at de norske anbefalingene for inntak av vitamin D er langt lavere enn optimalt. Beregninger tyder på at 40-45 µg av vitamin D3 per dag, tilsvarende 2,5 minutters daglig soling av hele kroppen hele året midtsommers, kunne redusere totalt antall dødsfall av kreft med ca. 3000 (29 prosent reduksjon) i Norge.

Vitamin D-tilskudd eller sol motvirker bein-skjørhet, stimulerer immunapparatet og motvirker trolig diabetes, hjerte- og karsykdom, kreft, forkjølelser og influensa, autoimmunsykdommer som MS, bedrer muskelstyrken og balansen og øker forventet levealder. Åpenbart finnes det et optimalt nivå for vitamin D, og det er helt sikkert langt høyere enn norske anbefalinger.

Moan og Porojnicu viste til at soling opp til "rødmegrensa" kan stimulere huden hos et voksent "blekansikt" til å lage 500 µg vitamin D per dag eller 67 ganger norske anbefalinger. Fordi mennesket i et evolusjonært perspektiv har levd nær ekvator mesteparten den tida, virker det logisk å anta at vi er tilvendt langt mer sol enn vi får her oppe i nord.
Seminaret ble avsluttet av tidligere professor i ernæring ved Universitetet i Oslo, Jan I. Pedersen, som har vært sentral i å utforme anbefalinger i Norge og Norden. Med tittelen "Skal vi endre anbefalingene våre?" så vi fram til en smule nytenkning hos den aldrende professoren, men nei: Foredraget ble som en kalddusj i ansiktet. I stedet for nytenkning rettferdiggjorde han de alt for lave anbefalingen han selv hadde vært med på å sette i årtier og avslørte en tankegang som etter vår mening må oppfattes som både foreldet og "gjerrig".

Pedersen begrunnet først hvorfor han ikke ville hevde andre oppfatninger enn de han tidligere hadde fremmet. Han var såre fornøyd med at de nordiske anbefalingene ble økt fra 5 til 7,5 µg/d for voksne i 2004. Mer enn dette ville bli "for drastisk". Dessuten var sannsynligheten liten for at folk fulgte anbefalingen, noe som ville virke som om befolkningens vitamin D-status var dårligere enn den virkelig var.

I lys av ovennevnte ser vi med betinget håp fram til at EU vil tillatte høyere maksimaldoser. En indikasjon på at det kan gå rett veien, er at en ekspertgruppe under efsa (European Food Safety Authority) 25. september 2008 la fram en anbefaling til EU-kommisjonen om å tillate 500 µg vitamin B12 i kosttilskudd. Pedersen og hans likesinnede synes at en øvre grense på 9 µg er nok for oss, selv om EUs ekspertgruppe ikke finner noen som helst skader selv med inntak på flere tusen mikrogram.

Kosttilskuddsminimalismen rår fortsatt i Norge. Vi får håpe at etter hvert som stadig flere av de gamle "ekspertene" trer inn i pensjonistenes rekker, dukker det opp noen yngre og mer frihetselskende sjeler som finner ut at vi i det minste bør likestille vitaminer og brennevin!

I Mat&Helse 6-7/2005 kritiserte jeg leger som forskriver piller og kirurgi til overvektige i stedet for å gi dem kostholdsveiledning. Siden den gangen er stadig flere blitt overvektige, og pillemarkedet er fortsatt i vekst.

Farmasiselskapet GlaxoSmithKlein (GSK, se www.gsk.no/) står bak det nye midlet alli, som består av 60 mg orlistat. Orlistat hemmer opptaket av ca. 1/3 av matens fettinnhold i tarmen ved å hemme enzymet lipase lokalt i tarmen. Dette midlet har vært på markedet noen år under varemerket Xenical®, som markedsføres av den sveitsiske farmasigiganten Roche. GSKs "sjakktrekk" er å halvere dosen, noe som øker muligheten for å kunne selge midlet reseptfritt. Dessuten vil selskapet veilede aktuelle kjøpere i kosthold via et nettbasert program.

Orlistat og alli tas i liten grad opp i blodet. Ifølge GSK har kliniske studier vist at overvektige som bruker enzymhemmeren sammen med en lavkalori- og fettfattig diett, kan gå ned 50 prosent mer i vekt enn med diett alene. Slike virkninger er imidlertid sjeldent varige.

Ifølge Dagens Medisin uttalte lege Eli Heggen ved Klinikk for forebyggende medisin ved Ullevål universitetssykehus at det "er liten vis i å kjøpe medikamentet uten legeoppfølging ved siden av". Hun påpeker faren for at pasienter som bruker et slikt middel, kan komme til å spise mer enn ellers, men ser ellers ingen farer forbundet med reseptfritak.

Problemet med studier som viser vektnedgang, er at deltakerne nesten uten unntak går opp i vekt igjen etter at forsøket er avsluttet. Årsaken er at det kostholdet som anbefales, er så energifattig at deltakerne er kronisk sultne under forsøket. Når det er avsluttet, er det som regel et tidsspørsmål før de sprekker. Dessuten hemmer ikke "fettblokkere" bare opptaket av alle former for fett, inkludert essensielle fettsyrer, men også fettløselige vitaminer som A, D, E og K. Derfor anbefaler f.eks. Heggen tilskudd av vitamin D, men ser ut til å ha glemt de øvrige vitaminene.

Det viktigste argumentet mot Xenical eller alli er at fett sjelden er årsak til fedme. Fettlagring krever at bukspyttkjertelen skiller ut insulin etter et måltid. Insulin setter fettcellene i lagringsmodus, og et lavt insulinnivå i blodet gjør det vanskelig å lagre overskuddsenergi som fett. For å få cellene til å motta overskuddsenergi i form av fett må man spise (særlig) høyglykemiske karbohydrater (stivelse, sukker), som gir en rask blodsukkerstigning med påfølgende insulinstigning. Jo mer karbohydrat man inntar, desto større blir kroppens fettlagre.

Overvektige som raser ned i vekt etter overgangen til et kosthold med lite karbohydrater, kjenner slike mekanismer på kroppen. Merkelig nok virker verken GSK eller Heggen å ha forstått de underliggende, fysiologiske sammenhengene. Vi håper at folk flest har bedre vett enn farmasøytisk industri og "pilletrillende" leger og at sistnevnte påvirkes av sine pasienter til å repetere pensum i biokjemi og fysiologi.

Forskerne analyserte data innsamlet fra mannlige leger i USA (Phycisians’ Health Study), hvor 21.327 deltakere ble registrert i 1981. Resultatet ble nylig publisert i American Journal of Clinical Nutrition. I artikkelsammendraget står det at 5.169 av legene døde i løpet av de neste 20 årene, mens 1.550 fikk nye hjerteinfarkt og 1.342 fikk hjerneslag. Det var ingen sammenheng mellom antall spiste egg og disse sykdommene, men forskerne fant en ”signifikant økt trend” for total dødelighet og antallet spiste egg per uke. Dødeligheten var lavere for dem som spiste ett egg enn for dem som ikke spiste noen, men fem prosent høyere for dem som spiste 5-6 egg og hele 23 prosent høyere for dem som fikk i seg sju eller flere egg i uka.

Hvis dette hadde vært en dobbeltblind, randomisert studie hvor en kontrollgruppe ikke spiste egg, men ellers akkurat det samme, kunne man uttalt seg med større overbevisning. Mange ville da med stor sikkerhet ha konkludert at seks egg ikke er farlig, men at sju potensielt er det. Dette høres kanskje rimelig ut for en ikke-forsker med vanlig sunn fornuft, og det syntes i alle fall en del aviser og andre som tror på den slags. Journalister leser imidlertid sjelden hele saken. Hadde de gjort det, ville de sett at forskerne tok flere forbehold: For det første var dødeligheten størst om man led av sukkersyke. Overraskelse! Diabetikere har som kjent langt større dødelighet enn friske, både av kreft og hjerte- og karsykdom. For det andre gjorde forskerne en innrømmelse i siste avsnitt av artikkelen: ”Menn som spiste flest egg, var også eldre, fetere, spiste mer grønnsaker og mindre kornblandinger til frokost og hadde større tendens til å drikke alkohol og røyke og mosjonerte mindre – samtlige faktorer som kan påvirke risikoen for å få hjerteinfarkt og dø”.

Aha, så det døde flest av de som var eldst, lå på sofaen, røykte og drakk. Dette er jo et genialt funn!

Myndighetene på villspor

Norske anbefalinger når det gjelder inntak av egg har de siste tiårene vært slik: ”Fordi egg har et høyt innhold av kolesterol, er det ønskelig at forbruket ikke stiger”. Deres representanter har hatt klokkertro på at ”egg inneholder mye kolesterol, som kan tette igjen arteriene og føre til hjerteinfarkt og slag”.

En rekke forskere mener nå at sammenhengen er en helt annen (jf. INNSIKT om hjerte- og karsykdom, Mat&Helse 2/2008). Friske mennesker får uansett ikke noen signifikant økning i kolesterolnivået om de spiser et egg om dagen. Iflg. den polske ernæringsspesialisten, legen Jan Kwaśniewski, er endog hele 4 til 6 eggeplommer per dag å anbefale.

Eggforbruket i Norge har ligget på 10-11 kg per innbygger per år, noe som tilsvarer mellom 150 og 200 egg i året. Det betyr bare 3-4 egg per uke eller langt mindre enn de potensielt ”farlige sju” (som altså ikke er farlige likevel) i følge undersøkelsen fra American Journal of Clinical Nutrition.

Sterkt overdrevet nytteverdi

De siste årenes studier har vist at en klasse kolesterolsenkende midler (statiner) stort sett er til liten nytte, dvs. at en umotivert kolesterolsenkning ikke er helsefremmende. Dette kommer klart fram av en artikkel om statiner i Business Week i januar 2008. Forfatteren viser at de som tjener mest på salget av statiner, er farmasiselskapene, med Pfizer i spissen. Studier viser nemlig at kun pasienter som allerede har hatt et infarkt, kan ha nytte av statiner. Årsaken er ikke at statiner reduserer kolesterolnivået, men at det reduserer betennelser i årene, noe det er enighet om at er et framtredende kjennetegn ved sykdom i arteriene.

Reduksjon i kolesterolverdiene er altså ikke viktig, mens demping av betennelse er det. En annen ting er at statinselgerne overdriver de små effektene enkelte hjertesyke kan få ved bruk av statiner. I en reklamekampanje skrøt Pfizer, som selger Lipitor for titalls milliarder kroner per år, av at ”Lipitor reduserer risikoen for hjerteinfarkt med 36 %... i pasienter med flere risikofaktorer for hjertesykdom”.

De som har sett nærmere på tallene, har imidlertid avslørt at den kliniske undersøkelsen som ligger til grunn for påstanden, viser at to prosent fikk infarkt blant dem som tok Lipitor, mot tre prosent mot dem som fikk placebo (narrepille). Reduksjonen var altså på én prosent, dvs. at kun én av 100 hadde nytte av pillen! De andre 99 hadde det ikke, men samtlige risikerte å oppleve bivirkningene som rammer minst 10-15 prosent av dem som bruker statiner.

Ifølge Business Week kan man regne ut hvor mange man må behandle (kalt NNT) for å oppnå ønsket effekt hos én person. For statiner er tallet 100, et meget høyt tall sammenliknet med annen behandling. For å kvitte seg med Helicobacter polyori, bakterien man etter mange tiårs bortkastet behandling fant er den virkelige årsaken til magesår, brukes antibiotika. Her er NNT kun 1,1, dvs. at av 11 behandlede pasienter blir 10 friske!

Siden kolesterol ikke er årsak til hjerteinfarkt, er det heller ingen grunn til verken å måle det eller å bekymre seg om det skulle ligge høyere enn ”normalt”. Dette gjelder både LDL- og HDL-kolesterol. De som muligens har nytte av et betennelsesdempende middel, kan bruke en liten dose statiner, og dette gjelder bare dem som har hatt et infarkt allerede. Det er like nyttig å bruke gramdoser av vitamin C, omega-3-fettsyrer og betennelsesdempende urter. Slike naturmidler er et langt billigere (jf. INNSIKT om hjertesykdom Mat&Helse 2/08) alternativ uten ubehagelige bivirkninger.

Vi konkluderer: Spis så mange egg du vil. Kast ikke bort penger på kostbare medikamenter med marginal erffekt!

Trange forhold i Norge

Aldersgrensene har vært kjempet fram av fagforeninger på vegne av medlemmene, og ofte har slike ordninger vært et gode. Det ville vært urimelig om de som gjennom et langt liv har hatt et så slitsomt yrke at de ikke orker å jobbe, skulle tvinges til å fortsette. Imidlertid virker det ulogisk at man skal bruke slike avtaler til å nekte yrkesdeltakelse også for dem som er fullt arbeidsføre.

Med et økende velferdsnivå nærmer flere seg antatt maksimal levealder på 120 år (eller 123, som franske Jeanne Calment passerte). Mange eldre, friske mennesker gjør en like god jobb som tidligere. Åndsfriske kan lære nye fag, yrker og ferdigheter i høy alder, og noen yter en viktig samfunnsinnsats til sin dødsdag. Eldre yter ofte verdifulle bidrag til samfunnsdebatten, jf. tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet Håkon Lie, som nylig fylte 103 år.

Med stadig flere eldre og pleietrengende virker det urimelig å kreve at mange fullt arbeidsføre må "sette seg i gyngestolen" og motta alderstrygd, bare fordi de har passert en bestemt alder. Ved fylte 70 år har en mann fra Akershus statistisk sett 13 år igjen av sitt liv og en kvinne vel 16 år. Etter 40-50 år som yrkesaktiv er jobben en viktig del av identiteten, og mange fortsetter å bruke sin yrkestittel resten av livet. Dette gjelder kanskje særlig "høystatusyrker"; for eksempel beholder professorer ved universitetene tittelen professor emeritus til sin død.

Legeforeningen og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) har på vegne av Norges 25.000 leger inngått en avtale som fastsetter aldersgrensen for fastleger til 70 år. Ifølge Aftenposten er de fleste kommunale helsesjefene lite villige til å forlenge tiden ut over dette.

Det finnes særaldersgrenser på 66, 63, 60 år og lavere: Ballettdansere går av med pensjon ved fylte 41 år, flypiloter og dykkere når de er 55. Flybesetninger ellers, sjøfolk og fiskere kan holde på til de er 60 år (ev. 65), yrkessjåfører til de er 62, skipsførere og maskinister til fylte 63, sykepleiere, reingjetere, ansatte på faste oljeinstallasjoner til havs, sjåførlærere, mfl. til de er 65 år.

Ingen kan nekte kunstnere og folk i frie yrker å arbeide, selv om regelverket ikke akkurat stimulerer til yrkesaktivitet etter at trygdeutbetalingene begynner å strømme inn. Mange velger å nyte sitt otium, tar livet med ro, flytter til Syden eller overtar omsorg for familie og venner, utfører veldedig arbeid eller tar opp igjen interesser de tidligere ikke hadde tid til å dyrke - som bridge, pianospill, bowling, golf eller hva det nå er. Alt dette er fint - poenget her er ikke å nekte noen en klassisk pensjonisttilværelse, men å diskutere flere kriterier for pensjonering:

Man kan tenke seg at alle skal kunne jobbe så lenge de ønsker, dersom de oppfyller de krav som stilles i arbeidet de utfører. Bilister må fornye førerkortet hvert år, og tilsvarende kunne man tenke seg periodiske vurderinger eller tester man måtte klare for fortsatt å beholde jobben. En annen mulighet er å "klatre nedover på karrierestigen" etter å ha nådd toppen. Mange typer jobber er nødvendige, og ingen kan være toppsjef til evig tid... Kan man tenke seg at toppdirektører kunne avslutte arbeidslivskarrieren som rådgivere og ikke som sjefer, som resepsjonist eller sekretær? Samfunnet trenger flere jobber innen sykepleie, barnevern, familierådgivning, barnehage eller omsorg for eldre, innen undervisning, forskning, og rusmiddel- og kriminalomsorg.

Skal man få til en myk overgang til andre yrker etter at man er fylt 70 år, må enkeltpersoner og samfunnet forberede seg i god tid. Et skritt på veien til en mer meningsfylt, samfunnsnyttig tilværelse for flere eldre kan være å åpne opp for frivillighet på det tidspunktet man ønsker å slutte i inntektsgivende arbeid, enten man er 70 eller 90 år. Det mangler ikke på oppgaver om målet er et bedre samfunn med bedre helse for alle!

På side tre intervjues Arnt-Helge Dalelv fra LHL om "farlig fett". Han uttaler at det er "sørgelig" lite kunnskap om "skader forårsaket av kolesterol blant folk flest" og viser til at WHO anbefaler "under 5", mens "snittet i Norge er 5,8" (benevnelsen skal være mmol/L). Alle over 40 år bør måle kolesterolnivået. Dalelv anbefaler LHLs velutstyrte buss, hvor kolesterolet kan måles hos "den jevne norske kvinne og mann". Mye uvitenhet avsløres, både når det gjelder skadevirkninger og forebyggende tiltak mot kolesterol, kan han opplyse.

Etter en "faktaside" om fett og sitater av "fem på gata" beskrives serien "vita hjertego": Margarin, olje, majones, fersk og hermetisk postei, ystet pålegg, brød, rundstykker, pølser og fruktdrikk. Produktene inneholder raps- og solsikkeolje, og det er "den unike sammensetningen som gjør produktene så gunstige for kolesterolet".

Kunnskapen om kolesterol virker ikke imponerende høy hos verken Mills eller LHL. Begge burde vite bedre, selv om de er ute etter å selge flere magre (og smakløse?) produkter og å verve nye hjertepasienter. Produktene er ikke lagd med helse for øyet, slik Udo Erasmus (se egen sak) gjorde da han lagde en økologisk oljeblanding med forholdet 1:2 mellom omega-3- og omega-6-fettsyrene linolsyre og alfalinolensyre. Det gjør ikke Mills.

Mills bruker nesten bare linolsyre, hvilket det i et moderne kosthold er alt for mye av relativt til omega-3-fettsyrene alfalinolensyre, DHA og EPA. Flerumettede fettsyrer kan redusere blodets kolesterolnivå, men dette er ikke nødvendigvis gunstig. For mye omega-6-fettsyrer fremmer betennelser og gjør cellemembranene ustabile. Kroppen er heldigvis så viselig innrettet at den sørger for å frakte kolesterol med blodet til cellene, hvor det (sammen med mettede fettsyrer) stabiliserer membranene. Dermed synker kolesterolnivået i blodet...

Bilagets lister opp flere vegetabilske oljer uten henvisning til de ugunstige forholdstallene mellom omega-6- og omega-3-fettsyrer. Oljer fra solsikkefrø, mais, soya bomullsfrø og oliven inneholder lite av sistnevnte, raps er noe bedre. Olivenolje inneholder neste bare omega-9-fettsyra oljesyre, som kroppen lager selv og som følgelig ikke er nødvendig å tilføre.

Bilagets midtside viser rådene til en klinisk ernæringsfysiolog ved Aker universitetssykehus HF. Hun anbefaler mer "matolje, pålegg med sunne fettsyrer" og "majonesbaserte salater", samt å unngå "fete meieriprodukter", koteletter, kjøtt - synlig fett - dvs. "skadelig fett", som hun kaller det - og alkohol. I parentes bemerket er de fleste forskere enige om at litt rødvin er gunstig for hjertet (selv om det kanskje ikke reduserer total dødelighet), og smørfett/fete meieriprodukter ser ut til å motvirke hjerteinfarkt. En gjentakelse av myndighetenes råd om å spise "fem om dagen" gjør ikke frukt - som består av sukker og vann - gunstig for dem som sliter med overvekt eller sukkersyke.

Vårt håp er at folk flest snart oppfatter at kolesterol ikke er skadelig og at våre forgjengere alltid foretrakk fett kjøtt framfor magert uten at de dermed utviklet verken fedme, sukkersyke eller hjerte- og karsykdom. Hvor lenge må vi vente på at myndighetene oppfatter poenget og trekker tilbake de "gode" rådene de har gitt oss siste tiårene? Kan en årsak til at dette lar vente på seg, være at politikerne og deres rådgivere lider av kronisk kolesterol- og fettmangel?