Utbrent? Du leverer jo som bare fy. Ta deg en kopp kaffe så går
det over! sa sjefen, og mumlet noe om disse «hersens
populærdiagnosene». Tilbake satt den ansatte kvalm, svett og
skjelven. Faktisk så gåen at hun ikke engang klarte å slå nummeret
til legen. En dag sto plassen hennes tom. Det gjorde den i to år
...
Utbrenthet kan ramme hvem som helst, og i dagens samfunn rammer
denne tilstanden stadig flere. Nedskjæringer på arbeidsplasser har
blant annet ført til at der det tidligere var tre ansatte som
utførte én jobb, er det i dag én person som skal fylle skoa til
alle tre. Andre får tidsklemmen rundt halsen og kaver verre for å
få fem kabaler til å gå opp samtidig. Det går for en stund, men så
- uten at du merker det - kommer utbrentheten snikende. Det er ikke
gitt at du legger merke til alle varsellampene før du ligger rett
ut. Det kan ta fra ett til 10 år før du er farlig nær
kollaps.
- Jeg er et godt eksempel på hvor galt det kan gå, forteller Linn
åpenhjertig. Det tok henne flere år å komme seg etter
stjernesmellen som hun var sekunder fra å dø av. I dag holder Linn
hyppige foredrag om hvordan man unngår å bli utbrent. Hennes
historie har fått mange bedriftsledere til å posisjonere seg på den
forebyggende siden.
Ambisiøs
Linn var knapt fylt 16 år da hun i detalj hadde staket ut sin
fremtid. Hun skulle bli forsker. Hun fokuserte målrettet på
selvutvikling og holdt et tempo andre kan misunne henne. Høy
arbeidsmoral og beinhard jobbing ga uttelling etter mange år på
skolebenken; nemlig drømmejobben som forsker i SINTEF og senere
stilling som rådgiver i Norges forskningsråd. Alle mål Linn hadde
satt seg var allerede nådd, men til hvilken pris?
- I ettertid har jeg forstått at jeg la grunnlaget for utbrentheten
allerede på skolebenken. Jeg fikk kommentarer fra medstudenter at
jeg jobbet veldig mye, men det festet seg overhodet ikke. Jeg
stortrivdes, og tenkte aldri på at kroppen hadde grenser. Dessuten
brukte jeg kunnskapen jeg fikk om stress til å bli enda mer
effektiv - trodde jeg … Jeg fikk raskt stor tillit og anerkjennelse
hos ledelsen på jobben, og ble tildelt store prosjekter. Min
spisskompetanse var hvordan teknologiske endringer i bedrifter
påvirker blant annet ansattes stressnivå. Toppledelsen gav meg frie
tøyler, og jeg forvaltet millioner av kroner. Jeg var så
supermotivert at jeg overhodet ikke enset at jeg drev rovdrift på
meg selv. Min fadder på jobben prøvde å ymte frampå at hun hadde
sett unge fremadstormende personer som meg gå på en smell, men jeg
hørte ikke på det øret. Hvorfor og hvordan kunne jeg gå på en
smell? Man skulle tro at jeg med min ekspertise innen stress skulle
tatt til fornuft, men det var faktisk heller en ulempe … Ifølge en
guru innen stressforskning var utbrenthet bare tull: «Det går ikke
an å jobbe seg i hjel». Jeg trodde selvfølgelig på dette - så det
var bare å gyve løs videre.
Negativ til drømmejobben
Linn forteller til Mat & Helse at hun ikke reagerer på
stress på vanlig måte. Hun ble ikke sliten og trett, hun ble
derimot hyper. Jo mer sliten hun ble, desto mer «kull på kjelen»
ble det.
- Jeg merket etter hvert at motivasjonen ble dårligere. Hva?!?
Hvordan var det mulig - jeg hadde jo fått drømmejobben? Nei, her
var det bare å skjerpe seg! Gradvis over tid ble jeg også mer
negativ til jobben og kollegaene mine. I denne perioden ble jeg
tilbudt halv stilling som rådgiver i Norges forskningsråd. Smigret
over tilbudet og tanken på endringen det ville medføre, takket jeg
ja. Jeg passer veldig godt som forsker, men ikke som rådgiver der
jeg måtte bruke mine svake sider. Dermed ble jobbbelastningen enda
større, men dette reduserte ikke min innsatsvilje. Etter hvert fikk
jeg flere og flere symptomer på at jeg drev rovdrift på kroppen.
Negativiteten utviklet seg gradvis, og jeg ble irritert, sint og
fikk kortere og kortere lunte. Spesielt gikk dette utover mannen
min. For å være helt ærlig var det faktisk litt godt å få blåst ut.
I alle år hadde jeg vært overdiplomatisk, selv når andre hadde vært
urimelige, men nå svarte jeg tilbake. Hukommelsen ble dårligere og
dårligere og konsentrasjonen ble nesten umulig å holde på.
Kvaliteten på arbeidet mitt led under dette, samtidig fikk jeg
gjort mindre og mindre. Jeg kompenserte ved å jobbe enda mer. Jeg
sluttet å spise lunsj sammen med kollegaene - det hadde jeg ikke
tid til og dessuten var det bare forstyrrende. Da det ikke var mer
timer igjen å ta av, begynte jeg å kutte ut søvn, sier Linn med et
lite smil og rister oppgitt på hodet over seg selv.
- Jeg innså omsider at dette ikke kunne fortsette og la inn korte
ferier i jobbplanene slik at jeg skulle få hentet meg inn igjen.
Jeg jobbet maksimalt - den eneste tanken i hodet var å få unna
arbeidet slik at jeg kunne hvile. Men til tross for målrettet
innsats tok arbeidet mye mer tid enn forventet, og det ble aldri
tid til den etterlengtede hvilen. Selvfølgelig burde jeg gått til
sjefen, men jeg så det som min feil at jeg ikke fikk unna arbeidet.
Det var mitt ansvar. Med jevne mellomrom ymtet sjefen om at jeg
jobbet for mye, men egentlig visste han ikke hvor mye jeg jobbet.
Jeg hadde kontor både på SINTEF og Forskningsrådet og reiste mye
utenlands der hotellrom ble brukt som mitt tredje kontor. Dessuten
beroliget jeg ham med at jeg var ekspert på stress og hadde alt
under kontroll. Jeg så dette bare som mas og forstyrrelser - det
eneste som var viktig nå var å få unna arbeidet …
29 år og ute av drift
De fysiske symptomene kom svært gradvis og økte etter hvert i
intensitet og omfang. Kvalmen kom sent om kvelden, og over noen
måneder forskjøv den seg til ut på ettermiddagen, til midt på dagen
og morgenkvisten. Til slutt var Linn kvalm døgnet rundt. Og
svimmel. Det var også umulig å slappe av og hun hadde smerter -
spesielt i området over hjertet. Nå var klokken slagen for
«stresseksperten». Linn var som en zombie. Nå reagerte sjefen med å
tvangssende Linn til legen. Hun var 29 år. Utslitt.
- Du er for ung til å være utbrent! Så det er bare å stå på videre,
sa legen da Linn kom slepende.
Eksperter?
Nå begynte situasjonen å bli dramatisk.
- Jeg var apatisk. Jeg dro på jobb, reiste hjem fra jobb. Alt til
normal tid, men det merket ikke jeg lenger. Det føltes som om jeg
bare flyttet på et skall av meg selv.
Igjen reagerte sjefen. - Nå drar du til legen og sykmelder deg! sa
han bestemt.
- Jeg bare så rart på ham og tenkte: Det var da voldsomt!
Sykmelding? Denne legen var enda mer ekspert på stress.
- Sånne som deg har jeg sett før, konkluderte legen før Linn hadde
sagt noe om seg og sitt. - Om én måned er du på bena om du
gjør som jeg sier. Trening er tingen! sa denne eksperten.
- Ja visst skulle jeg trene - jeg som ikke engang lenger mestret å
tråkke så mye som på en gasspedal. Med sykmeldingen i sekken syklet
jeg hjem, men reaksjonsevnen hadde sluttet å fungere. Bilen foran
meg bremset. Det gjorde ikke jeg. Inn og ut av sykehus. Like vis,
og like fjernstyrt av ordren til legen: «du skal trene». Det hjalp
ikke en millimeter. Kroppen var like tom og musklene ble ikke
sterkere av treningen.
Kollaps
Linn fortsatte i sin mer eller mindre komatøse tilværelse. Kun
én konkret ting klarte hun å tenke på: trening!
- Ikke vet jeg hva som skjedde midt i en serie med armhevinger, men
plutselig ble jeg veldig svimmel og intens kvalm, og sank sammen.
Jeg var i ferd med å dø. Jeg pustet ikke lenger, forteller Linn.
Den ellers så sprudlende foredragsholderen blir alvorlig og blank i
øynene.
- Livet mitt holdt på å ebbe ut. Jeg var nær ved å dø av
stress og utbrenthet.
Til alt hell var hennes daværende mann hjemme og oppdaget bylten
som lå på gulvet. Linn hadde puls, men pustet ikke. Hun lå der med
stirrende tomme øyne, og leppene begynte å bli blå. Samboeren
startet munn til munn-hjelp i påvente av at ambulansen kom. Linn
kom tilbake til livet. - Jeg våknet opp på sykehuset. Legene fant
ikke noe årsak til kollapsen, og jeg ble sendt hjem etter et døgn
på observasjon. Sliten av trening og jobb kunne alle bli. Ergo: Det
feilte meg ingenting.
- Tidligere hadde ikke mannen min tatt tilstanden min på alvor, men
etter kollapsen var han totalt forandret og han ble en veldig god
støtte. Det var hans reaksjon som fikk meg til å forstå at
situasjonen var alvorlig, men det skulle gå ytterligere ett år før
jeg innså og tok innover meg at jeg var utbrent. Tross alt hadde jo
både leger og eksperter fortalt meg at det ikke feilte meg noe og
at det var bare litt hvile og treningsøkter som skulle til. Jeg var
så sliten at jeg ikke greide å sove!
Linn begynte etter hvert på jobb med aktiv sykmelding, men
forteller til Mat & Helse at hun husker svært lite eller
ingenting av denne tiden. Etter et halvt år ble hun 100 prosent
sykmeldt igjen. Diagnosen utbrent, som burde ha vært stilt langt
tidligere, stod skrevet på veggen.
Veien tilbake
Etter å ha vært pasient og lyttet til legevitenskapen i ett år
uten noe som helst fremgang, tok tålmodigheten slutt. Energien var
fortsatt på «ferie», og kun hvile hadde ingen effekt - her måtte
noe mer til. Fastlegen hadde ingen forslag, og ble heller irritert
over hennes krav om handling. Hun begynte å søke andre veier for å
bli frisk og kastet seg ut på det alternative helsemarkedet. På
tiende forsøk traff hun noe som hjalp, nemlig en akupunktør.
- Akupunktøren fortalte at hun hadde behandlet mange utbrente, men
aldri noen så «død» som meg. På en «alvorsskala» fra en til 10,
scoret jeg 30. Der og da forsto jeg hva kollaps var - jeg hadde
rett og slett ikke hatt mer krefter i kroppen til å puste.
Jeg hadde hatt kjempeflaks! I tillegg til mye kunnskap, hadde
akupunktøren selv vært utbrent og hadde verdifull erfaring som hun
delte med meg. Der akupunktøren ikke hadde tilstrekkelig kunnskap,
oppsøkte jeg andre i min leting etter hva som skulle til for å få
meg helt frisk. Jeg måtte iverksette flere tiltak. Blant annet om
ernæring, urtemedisin og tilpasset aktivitetsnivå. Litt etter litt
kjente jeg energi - fysisk og psykisk - komme, og jeg begynte på
jobb, tok opp hobbyer igjen og levde normalt. Alt gikk i min
retning igjen, men …
Linn tar en liten pause før hun fortsetter:
- Egentlig er min historie lengre, men jeg slutter der. I dag
jobber jeg ikke lenger ved SINTEF. Noe av det som holdt meg opp da
jeg var syk, var at jeg skulle bruke denne erfaringen til å hjelpe
andre utbrente når jeg ble frisk. Jeg ville finne ut hvorfor man
blir utbrent, hvor lang tid det tar å gå over ende, hvorfor
ekspertisen er så delt i synet og behandlingen av utbrente, hvilke
mekanismer i kroppen som kan måles/analyseres før det har gått for
langt og så videre. Jeg gikk inn i meg selv og så meg over
skulderen. Egenerfaring hadde jeg nok av. I tillegg fulgte jeg
utbrente over tid for å kartlegge andres erfaringer. Basert på
disse erfaringene, samt vitenskapelige funn og teorier, utviklet
jeg en hjemmeside og skrev bok. Deretter rettet jeg blikket mot
ulike fagmiljøer innen stress og utbrenthet for å lære av disse.
Jeg har tatt stresscoach-utdanning i Danmark, og til våren skal jeg
følge kurs om behandling av utbrente i Sverige. Mitt mål i første
omgang er å utvikle et program for behandling og oppfølging av folk
som er alvorlig stresset eller utbrente.
Mitt langsiktige mål er å starte et Forsknings- og
behandlingssenter for utbrente i Norge. Vi skal ikke lenger enn
over grensen og til Karolinska Sjukhuset i Stockholm der de har
egen «Stressmottakning». Svenskene har skjønt det. De tar
utbrenthet på ramme alvor. Det er nemlig mye enklere å forebygge
enn å behandle utbrenthet. Det kan gjøres gjennom bevisstgjøring og
forståelse.
I dag praktiserer Linn stresscoaching, holder foredrag om
forebygging av stress og utbrenthet i bedrifter, samt foredrag/kurs
for terapeuter om behandling og oppfølging av utbrente.