Vi har gått i den fuktige regnskogen i et kvarter, opp og ned
bratte bakker, med svetten rennende nedover ryggen og øynene stivt
rettet mot den godt merkede stien langs skogbunnen, da vår
vert Matt Hogan peker skrått oppover.
Der oppe, nesten tjue meter over bakken og med tre kraftige trær
som faste holdepunkter, ligger trehuset hans. Det bærer det lyriske
navnet «Mis ojos miran la catarata», «Øynene mine ser
fossen». Det henspeiler på fossen som stuper ned i elva rett ved
siden av huset. Huset, som eierne Matt og kona Erica til daglig
bare kaller Mis ojos - øynene mine - er ikke et trehus i vanlig
betydning av ordet. Det er ikke et trehus fordi det er bygget av
tre, men fordi det er bygget i et tre. Og det er heller ikke noen
enkel lekestue for barn, og slett ikke så lite som slike lekestuer.
Det er derimot et elegant og romslig hus til å bo i. Det er også
oppfyllelsen av en drøm det har kostet blod, svette og tårer å
sette ut i livet.
«Mis ojos» ble det første av en lang rekke trehus i Finca
Bellevista, verdens første samfunn av trehus, i et privateid
regnskogområde langt fra allfarvei i Costa Rica. Ekteparet startet
prosjektet for drøyt fire år siden, og etter en kjempeinnsats er
samfunnet nå i ferd med å ta form.
- Hvorfor vi gjorde det? Du mener vel hvorfor vi har vært så gærne?
konstaterer Matt Hogan med et smil når vi ber om en forklaring på
hvordan de to amerikanerne endte opp her.
Spartansk begynnelse
Det hele begynte med at paret, som i dag er henholdsvis 35 og 33
år, for fire år siden bestemte seg for å ta en pause fra det
rotte-racet de hadde deltatt ivrig i etter fullført
utdannelse.
I første omgang var tanken å finne et enkelt lite uforstyrret hus
ved en eller annen strand i Costa Rica, og så flytte dit for et
halvt års tid. De hadde spart opp en god del penger, og da de hadde
bestemt seg for hvor mye av dem de ville bruke på dette prosjektet,
begynte de å lete. Letingen ble avgrenset til den sørligste og
minst turistifiserte delen av Costa Rica. Men selv om de lette
grundig, var det vanskelig å finne det helt riktige stedet.
En gang prøvde Matt mer på spøk enn alvor å utvide letingen ved å
forhøye beløpet de var villige til å investere. Da dukket det opp
et stort interessant område, som var lagt ut for salg med tanke på
skogsdrift. Det lå riktignok ikke ved havet - det ville ta dem en
time å komme ut dit - men på bildene hos eiendomsmegleren kunne man
se en vakker elv som løp gjennom en gjengrodd kløft.
Matt viste bildene til Erica, som også ble begeistret. Dermed
ringte de til eiendomsmegleren for å få en befaring.
Det var like fantastisk som vi hadde håpet. Helt vilt og helt
isolert. Det var som en nasjonalpark, minnes Matt, som da var
direktør i sitt eget entreprenørfirma.
Slik ble drømmen om et trehus, og deretter et helt
trehusfellesskap, født. Men hvis den skulle settes ut i livet,
måtte paret først tenke seg grundig om. Området de først hadde sett
på, var på 250 mål, men hvis de skulle sikre seg mot at det
omliggende området ble snauhogd, måtte de investere i 1 420 mål. I
tillegg måtte de ta bygging av veier og andre
grunnlagskostnader med i regnestykket.
- I stedet for å planlegge en slags forlenget ferie snakket vi
plutselig om å forandre livet vårt fullstendig, og å investere alle
pengene våre i det, forteller de to.
Det endte med at de solgte alle eiendommene sine, så nær som en i
Colorado, og tok alle sparepengene sine i bruk. Neste skritt var
knallhardt arbeid.
- Det første halvannet året bodde vi i telt ved elvebredden, mens
vi fikk bygd en skikkelig vei til det som vi nå kaller basecamp, og
bygde det første trehuset. Det var helt sprøtt, konstaterer Matt,
som var nesten helt alene de første seks månedene, fordi Erica
måtte jobbe ut oppsigelsestiden sin.
Nye folk, nye ideer
Etter de to første harde årene, begynte de langsomt å høste
fruktene av arbeidet, og det siste året har prosjektet virkelig
skutt fart. Basecamp er etablert med de to eiernes eget hus, de har
bygd et felleshus med en hyggelig restaurant og bar, et
overnattingshus for besøkende amerikanske high school-klasser og
diverse utleiehytter. Nå er Matt i ferd med å bygge et omfattende
zipline-system - et taubanesystem der man blir transportert gjennom
lufta, fastspent i en sele. Dette svevebanesystemet skal bringe
fastboende og gjester rundt på området.
Det beste er likevel at 45 av de 89 parsellene som resten av
området ble delt opp i, er solgt. Fem eiere har allerede bygd seg
trehus, ett av dem riktignok på pæler, og mange skal gå i gang
straks regntida er over.
De første par årene var dette bare et «Matt og Erica-show». Nå er
andre kommet med. - De bringer med seg nye ideer og ny energi. Det
er helt fantastisk å se. Vi er helt overveldet over å se stedet bli
til, sier Erica, som forlot en stilling som redaktør i USA.
De nye eierne har oppdaget stedet på mange ulike måter. Mens vi
besøker Finca Bellavista, er det kanadiske ekteparet Laurie
Barnhart og Leo Burn også her. De møtte Erica og Matt Hogan på et
fly, kom i snakk med dem og falt pladask for ideen. Nå er de med
kyndig hjelp av Matt i ferd med å tegne sitt eget hus.
Drømmen må vente
En rekke medier har også fanget opp historien, uten at Erica og
Matt har gjort noe for det, og medieomtalen har fått flere
interesserte til å strømme til. Ekteparet har det ganske
travelt med gjester, nye eiere og diverse reparasjonsarbeid.
- Drømmen om det enkle liv lar vente på seg en stund til. Men jeg
tror at stedet begynner å gå av seg selv om et års tid. Da kan vi
slappe mer av, mener Matt.
Inntekten deres kommer fra salg av parseller, og på lengre
sikt også fra 40 prosent av den leia eierne tar for å la andre bo i
husene sine.
Det idealistiske paret har etter hvert frigjort seg så grundig fra
det tidligere rotteracet at det er like før de glemmer å sette pris
på det nye livet sitt.
- Jeg vet ikke om vi kan si at vi venner oss til det, men vi
glemmer en gang iblant hvor fantastisk det er. Når det kommer
gjester som dere, eller når nye eiere setter i gang med
designprosessen, husker vi hvordan den første perioden var for oss,
forklarer Erica.
Det samme skjer når de får besøk av venner som ikke kan forstå
drømmen, men synes at livet i Finca Bellavista er for isolert og
primitivt.
- Vi får ofte spørsmål om hvordan vi kan bo her. Svaret mitt er
«Hvordan kan jeg ikke leve her?» konstaterer Erica Hogan.